Avishistorie
I mange kilder står Nieuwe Tijdinghe, som kom ut i Antwerpen i 1605, oppført som den første avisa i verden. Det ser nå ut til å være enighet om at avisa Relation kom ut i Strasbourg året før. Uansett hadde kineserne drevet avislignende publikasjoner lenge før Kristi fødsel, så det er kanskje ikke så farlig hvem av dem som var først. Den første norske avisa kom ut i Christiania i 1763 og het Norske Intelligenz-Seddeler. Du kan se faksimile av forsida på første utgave her. Snart kom det aviser i Bergen og Trondheim også. Avisa i Trondheim het Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger og kom ut for første gang i 1767. Den eksisterer ennå, og er dermed Norges eldste avis. Den er nok mer kjent under navnet Adresseavisen. Avisa ble dagsavis i 1862.

Den første dagsavisa i Norge var Morgenbladet, som kom ut i Christiania fra 1819.

De første avisene var som regel grunnlagt av en boktrykker med ledig kapasitet, eller de hadde sitt opphav i et adressekontor, et slags kontor der folk kunne komme og sette opp oppslag hvis de ønska å kjøpe eller selge noe. Etter hvert begynte disse adressekontora å trykke og distribuere oppslaga for å distribuere dem til flere mennesker. I det øyeblikk noen begynner å trykke redaksjonelt stoff i tillegg til annonsene, har vi en avis.

De første avisene kan knapt kalles massemedier. Et abonnement var så dyrt at bare velstående mennesker hadde råd til det. Opplaget til en avis kunne være på et par hundre eksemplarer.

Innholdet var heller ikke slik vi forbinder med moderne aviser. På forsida av første utgave av Drammens Tidende var det et dikt. Dette diktet fylte tre sider av ei fire siders avis. De første avisene kunne inneholde alt fra oppbyggelige tekster til opplysninger om skipsavganger og ankomster. Det må også nevnes at de første avisene var underlagt strenge begrensninger i forhold til hva de kunne trykke. Trykkefrihet ble ikke innført før i Grunnloven av 1814 (og sjøl da med en så svak formulering som ”trykkefrihet bør finne sted”).

1800-tallet. Industrialisering og vekst
Avisene endra seg utover 1800-tallet, i takt med at tidene endra seg. I 1801 bodde det ca. 9000 mennesker i Christiania. I 1900 hadde folketallet i byen vokst til ca 200 000. Hva er det som har skjedd i mellomtida? Svaret er industrialisering. Den industrielle revolusjon i Norge inntraff rundt 1850. Dette førte til en storstilt sentralisering, fordi folk flytta dit de kunne finne arbeid. I tillegg skjøt leseopplæringa fart. I 1800 var de fleste i Norge analfabeter, i 1900 kunne de fleste lese. Det sier seg sjøl at det er lettere å selge aviser i en noenlunde stor by der de fleste kan lese, enn i en liten by der få kan lese.

Industrialiseringen førte også med seg andre ting som bidro til at avisene fra 1860-tallet og utover virkelig kan kalles massemedier. Papiret ble billigere da en begynte å bruke papir laga av tremasse heller enn papir laga av tøyfiller. I tillegg ble rotasjonspressen oppfunnet. Da gikk trykkeprosessen mye raskere, og ble naturligvis billigere. Industrialiseringen førte også etter hvert til at arbeidsdagen ble kortere og lønnene høyere. Det vil si at folk hadde råd til å kjøpe aviser og tid til å lese dem. I tillegg ble belysningen bedre, så folk kunne sitte og lese utover kveldene. Alle disse endringene skapte rett og slett et marked for avisene.

En del andre endringer er også relevante. Det dukka opp nye og bedre kommunikasjonsmidler. For det første ble de første jernbanene bygd fra 1850-tallet, og det ble oppretta dampskipslinjer mellom kystbyene. Telegrafen er også en viktig nyvinning. For første gang ble det oppretta et system som kunne formidle informasjon fra A til B fortere enn en hest kunne løpe eller et skip kunne seile. Fra 1870-tallet begynte også utbyggingen av telefonnettet, som var raskere, enklere og billigere enn telegrafen.

Fra 1860-tallet kan vi altså se på avisene som virkelige massemedier, og mange av de viktigste norske avisene ble grunnlagt mellom 1860 og 1890. De var fremdeles ikke primært nyhetsaviser, det stoffet som dominerte kan best beskrives som folkeopplysning. Avisene var altså mer opptatt av å gi leserne informasjon de hadde bruk for, enn å fortelle dem hva som er nytt. Antall aviser i Norge og samla opplag steg i hele perioden fram til 1. verdenskrig.

1880-tallet. Parlamentarisme og partipresse
På 1880-tallet ble de første politiske partia grunnlagt. Det store politiske stridsspørsmålet på den tida var jo innføringen av parlamentarisme, som kort sagt betyr at statsministeren og regjeringen må ha støtte av et flertall i Stortinget. Fram til 1884 ble de utnevnt av kongen. Avisene knytta seg i denne perioden til ett av de politiske partia. Slik fikk vi en partipresse i Norge. I politiske saker anså ikke journalistene seg først og fremst som journalister, men som partifolk. Journalistene var rett og slett ikke uavhengige, de var talerør for partiet. Så sent som i 1973 uttalte daværende statsminister i Norge Tryggve Bratteli (Ap) at han ikke så noe poeng i at partiet skulle eie aviser hvis politiske motstandere kunne komme til orde i dem.

Når situasjonen er slik, er det viktig å ha flere aviser, slik at flere syn kan komme fram i den offentlige debatten. Bergen hadde lenge tre aviser, Venstreavisa Bergens Tidende, Arbeiderpartiavisa Bergen Arbeiderblad (nå Bergensavisa) og Høyreavisa Morgenavisen, som ble nedlagt i 1984. Se også avsnittet om Pressestøtte nedenfor.

I løpet av 1970- og 80-tallet kutta de fleste norske aviser bånda til partiet og ble uavhengige. Lojaliteten til avis ligger nå hos publikum, ikke hos et politisk parti. De har likevel et politisk grunnsyn, for eksempel konservativ, liberal eller sosialdemokratisk.

1900-tallet. Nyhetsavisa
I perioden mellom 1915 og 1940 er antallet aviser ganske konstant. Noen ble nedlagt, men nye ble grunnlagt. I denne perioden blir avisene mye mer orientert mot nyheter. Kanskje var denne interessen for nyheter forårsaket av 1. verdenskrig. Mange nordmenn var sysselsatt innen skipsfart, og mange norske skip ble senka av de stridende partene. Sjøl om Norge var nøytralt, er det ikke unaturlig at nordmenn var veldig interesserte i nytt fra Europa i disse åra.

Under 2. verdenskrig var avisene enten stengt eller sterkt sensurert av tyskerne. For eksempel var Dagbladet stengt, mens Aftenposten kom ut gjennom hele krigen. Det var faktisk på grunn av dette at Aftenposten etablerte seg som det ledende annonseorganet i Norge.

Gjennom hele etterkrigstida, faktisk helt fram til 1995, økte det samla avisopplaget. Det gikk fra 1,7 millioner i 1960 til nesten 3 millioner i 1996.

1960-tallet. Pressestøtte
Sjøl om opplagstalla i åra etter krigen steg, gikk antall aviser tilbake. Vi fikk altså færre og større aviser. De avisene som særlig sleit, var de såkalte nr. 2 avisene, de avisene som var nest størst på utgiverstedet. De gikk ofte inn i en negativ opplagsspiral, der de måtte spare penger fordi inntektene ikke var gode nok. Sparetiltaka førte så til at det journalistiske produktet ble dårligere. Da vil avisa miste lesere, dermed går både salgs- og annonseinntektene ned. Resultatet er nye innsparinger, som igjen fører til et dårligere produkt, færre lesere, inntektstap og krav om nye innsparinger. Nr. 1 avisa, derimot, kom inn i en positiv opplagsspiral, der gode inntekter gir dem mulighet til å styrke staben og bedre det journalistiske produktet, noe som gir flere lesere og høyere salgs- og annonseinntekter, som igjen kan brukes til å bedre det journalistiske produktet.

For å styrke den offentlige debatten og bevare en sammensatt presse i Norge, innførte politikerne i 1969 pressestøtte i Norge. På grunn av at norske aviser var partiaviser (se ovenfor), så en det som viktig å ha mange aviser, slik at en kunne få fram ulike syn i den offentlige debatten. Til tross for dette blir det stadig færre steder i Norge som har mer enn en avis. I 1969 hadde 26 steder minst to dagsaviser. I 2008 var det 5 igjen.

Pressestøtten går til tre typer aviser, det er lokalaviser med opplag mellom 2000 og 6000, nr. 2 aviser og såkalte riksdekkende meningsbærende aviser, en gruppe ikke spesielt store aviser som kommer ut over hele landet (Vårt Land, Nationen og Klassekampen er eksempler). I tillegg nyter alle aviser godt av momsfritak.

I dag er pressestøtten på 303 millioner pr. år. (2006)

Søndagsaviser
Søndagsaviser var forbudt i Norge fra 1919 til 1985. Den første søndagsavisa var Søndag Søndag. Den fikk aldri noe stort publikum. Dagbladet kom som første norske avis av noenlunde størrelse med en søndagsutgave i 1990. Andre aviser fulgte snart etter.

De siste åra. Konkurranse fra nettet og opplagsnedgang
De siste 6 åra har avisopplaget gått nedover, særlig for løssalgsavisene. Samla avisopplag i Norge var på nesten 3 millioner i 1996 (opp fra 1,7 millioner i 1960). I dag er det på 2,7 millioner. De avisene som langt på vei har unngått nedgangen, er lokalavisene. Årsaken til nedgangen er nok konkurransen fra internett, der nyhetsformidlingen er gratis og mye mer oppdatert.

Brønnøysund Avis var den første norske avisa på nett, i 1995. Dagbladet kom dagen etter. Nettavisa var den første norske avisa som bare var på nett. Den ble grunnlagt i 1996. Mange har spekulert i papiravisas død over det siste tiåret. Det finnes naturligvis mange gode grunner til å spå at papiravisa kommer til å forsvinne, i tillegg til det faktum at opplaget går nedover. For det første er nyhetsformidlingen mye raskere på nett, en er ikke bundet av en deadline om kvelden og en utgivelsesrytme med en avis hver dag. En vil også spare enorme summer på papir, trykking og distribusjon, noe som også er fordelaktig for miljøet.

Problemet er bare at inntekstgrunnlaget er mye dårligere på nett. Folk som gladelig går i kiosken og betaler 10-15 kroner for ei papiravis, er ikke villig til å betale for å kunne lese ei mer oppdatert avis på nett. Annonseinntektene er også lavere på nett. Det typiske er at det er papiravisredaksjonen som er motoren i avisdrifta. Nettredaksjonen er liten og publiserer primært stoff som papiravisredaksjonen har jobba fram. En ren nettbasert avis er også mindre brukervennlig. En tar ikke en pc med seg på do eller på bussen like lett som ei avis. En har heller ikke nettilgang over alt. I tillegg er det mer behagelig å lese på papir enn på skjerm. Nå finnes det allerede ny teknologi som løser disse problema. En kan laste ned det en vil lese til såkalt elektronisk papir, en fleksibel skjerm som kan rulles sammen og stikkes i lomma. Å lese tekst på en slik skjerm er like behagelig som å lese på papir.

Det vi kan fastslå er at papiravisas framtid nok er usikker, men den vil ikke forsvinne med det første.

TB/JaO