Avissjangrene
Sjanger er en slags avtale mellom avsender og leser om form og innhold på teksten.

I avisen finner vi journalistisk stoff, fiksjon og reklame. Vi er bare interessert i det første.

Det journalistiske stoffet kan videre deles opp i tre. Det første er nyhetsjournalistikken, som omfatter nyhetsartikkelen, notisen, referatet, nyhetsintervjuet og nyhetsreportasjen. Den andre delen er featurejournalistikken, som består av featurerportasjen, portrettintervjuet og temaartikkelen. Til sist har vi kommentarjournalistikken, som omfatter lederen, kommentarene, anmeldelsene, kronikkene og petiten (ofte kalt kåseriet).


Nyhetsnotisen

En nyhetsnotis er en kort nyhetsmelding på opp til 7-8 linjer. Du skal fortelle hva som har skjedd så kortfatta som mulig. Da må du gå rett på sak. Hovedpoenget må komme i første setning. Mange gode ingresser fungerer godt som nyhetsnotis.

I omtale av ulykker må vi alltid nevne om noen er skadd eller omkommet.


De seks tjenerne

En tommelfingerregel er at vi skal besvare spørsmålene hvem, hva, hvor, når, hvordan og hvorfor i avisartikler. Disse skal besvares så tidlig som mulig i artikkelen. Det er ikke alltid en kan besvare alle seks, men det er viktig å ha som mål at en skal greie det. Når vi skriver, begynner vi alltid med det som er mest oppsiktsvekkende.

Nyhetsartikkelen

Ingressen er ofte lik en notis. Vi går rett på sak og bruker de seks hjelperne. Mange lesere nøyer seg med å lese ingressen når de leser en nyhetssak. Hvis ingressen er god, har de fått med seg det viktigste.

Ingressen skal si noe om hva artikkelen handler om, og den skal også vekke interesse. Den skal inneholde det beste poenget i artikkelen.


Språket må være enkelt og lettforståelig. Ingenting skal bremse forståelsen, ingen vanskelige ord eller ukjente TBFer.


Ingressen skal ikke formes som en fortsettelse av tittelen. Tittelen kan bli endra på desken, og da blir en slik ingress meningsløs.

Ingressen skal stå på egne bein.


Sitatingresser er greit.


Nyhetsartikler skrives etter prinsippet om fallende viktighet. Det vil si at det viktigste skal komme først, så blir informasjonen mindre og mindre viktig jo lenger en kommer i artikkelen. En tar naturligvis ikke med noe som er uviktig, men det minst viktige kommer til slutt. Dette blir også kalt den omvendte pyramide. Hvis du ser for deg en pyramide som står opp-ned, så er den tjukke enden øverst og den tynne enden nederst. Sånn skal en nyhetsartikkel også være. Mest informasjon øverst (først), og så mindre og mindre jo lenger ned en kommer.

Husk dette: vi spør aldri hvor lang en artikkel skal være. Når du har fortalt det som er interessant i saken, er du ferdig. I noen tilfeller setter likevel den tilgjengelige spalteplassen begrensninger, det vil si at det kan være nødvendig å forkorte en artikkel for å få plass til den. Da konsentrerer vi oss naturligvis enda mer om det som er mest sentralt i saken.

Det finnes tre grunner til å bruke den omvendte pyramide når en skriver artikler. En fanger naturligvis leseren og holder på ham ved å begynne med det som er mest interessant. I tillegg vil en leser som leser bare første del av artikkelen, få med seg det mest sentrale i saka. Den tredje grunnen er teknisk. Hvis en har litt for liten plass til en artikkel, kan en klippe vekk siste avsnittet og vite at den en har fjerna, er det minst viktige.

Det finnes naturligvis andre presentasjonsmodeller. Den såkalte champagneglassmodellen er lik den omvendte pyramide, med ett unntak. Den har et viktig poeng helt til slutt.

En annen modell kalles Hey-you-see-so. Her skal begynnelsen gripe fatt i leseren og vekke interesse, så følger fakta i saken. Til slutt forklares konsekvensene.

En nyhetsartikkel består av en overskrift eller tittel, en ingress og en brødtekst. I tillegg kan du ha et bilde og en billedtekst. Tittelen skal vekke interesse og fortelle hva saken handler om. Den skal altså både gi leseren lyst til å lese videre og gi informasjon om hva saken handler om. En av to er ikke nok.

Fotoet og bildeteksten er også viktige blikkfang.

Fakta

Det er fakta som skal dominere en nyhetsartikkel. Den beste måten å skrive en nyhetsartikkel på, er rett og slett å presentere konkrete, jordnære fakta klart, tydelig, enkelt og logisk. Vi sørge for å få tak i de relevante fakta i saken, og vi må fokusere på fakta når vi skriver. Mange nybegynnere bruker for mange unødige ord når de skriver, de har med for mye som er uvesentlig. En god nyhetsartikkel inneholder ikke noe overflødig.

Husk også å få med deg de avslørende detaljene, de små tingene som forteller historien.


Don’t tell it, show it.
Ikke pøs på med adjektiver. Ikke beskriv for beskrivelsens egen skyld. Presenter fakta nøkternt.

Vinkling

Før du begynner å skrive, skal du stille deg sjøl følgende spørsmål. Hva er det viktigste i denne saken. Kan du formulere det i en setning, har du vinklingen. Som regel har du første setning i ingressen også. Så skal resten av artikkelen støtte opp om dette poenget.
Vinkling er rett og slett en måte å fortelle historien på, og det handler om hva vi fokuserer på. Vi kan for eksempel fokusere på hendelsen i seg sjøl, på årsaken til hendelsen, på virkningen av hendelsen, på en person, på dramaet i situasjonen eller på et kuriøst eller ironisk poeng.

Oppgave: Hvilken vinkling har de følgende ingressene (se bort fra at flere av dem ikke er gode ingresser og at noen kanskje har overdrevet bitte litt)?


”Bilen skjente fra side til side på veien i vill fart. Møtende biler måtte kjøre i grøfta for å unngå kollisjon, og fotgjengere søkte tilflukt i tretopper og fuglekasser. Da sjåføren (37) ble stoppa, var han så full at han ikke kunne gjøre sitte uten å støtte seg til noe.”


”Det blir lenge til den 37 år gamle mannen som kjørte i fylla i går, sitter bak rattet igjen. Politiet beslagla førerkortet hans på stedet. Han kan også vente seg et oppgjør med rettsvesenet. Kilder i politiet opplyser at ubetinga fengselsstraff er en vanlig reaksjon på slik kjøring.”


”Den 37 år gamle mannen hadde drukket 4 halvlitere og 2 drinker før han satte seg bak rattet...”


”En mann (37) ble i går tatt i en fartskontroll på Steglet. Mannen var også berusa.”


”Den 37 år gamle ansatte i Trygg Trafikk holdt et foredrag for russen ved Kongsberg vgs. der han fokuserte på farene ved kjøring i alkoholpåvirka tilstand. Før han satte seg i bilen for å kjøre hjem, drakk han 4 halvlitere og to drinker på Gamle Norge.”


”-Jeg veit ikke hva som gikk av meg, sier Freddy Fridtjofsen (37), jeg pleier jo aldri å drikke alkohol. Fridtjofsen ble stoppa i en trafikkontroll med 2,1 i promille i forrige uke. Han trur mye av årsaken kan være at det tragiske dødsfallet til kanarifuglen hans har gått sterkt inn på ham. –Jeg savner Kalle Pip, sier han til Laagendalsposten, han var alt for meg.”


Nyhetsspråket

Språket i en nyhetsartikkel skal være enkelt, lettforståelig og klart. Det er lurt å ha ett poeng i hvert avsnitt. Siden jobben vår omfatter å gjøre virkeligheten forståelig for leserne, er det et viktig poeng at vi sjøl sørger for å skjønne det vi skriver. Vi kan ikke gi opp og bare sitere kilden hvis det blir vanskelig.

Billedtekster

Billedteksten er noe av det første en leser ser på. Derfor er den viktig. Billedteksten skal inneholde navnene på de som er med på bildet, med mindre det er et bilde av en menneskemengde. Billedteksten skal ikke gjenta tittelen eller si det du kan se ut fra bildet, den skal enten forklare hva bildet viser (i tilfeller der dette ikke er opplagt) eller inneholde sjølstendig informasjon, den kan for eksempel bruke et poeng fra brødteksten.

Referatet

Referat brukes ikke så mye i journalistikken lenger, journalister vil heller stille spørsmålene sjøl enn bare gjenfortelle det en kilde har å si. Referatet åpner ikke for at journalisten stiller spørsmål, og alt skjer på kildens premisser. Journalister er mer oppsøkende nå og ønsker å sette dagsorden sjøl. Tidligere var journalistikken mer refererende og avspeilende. Likevel må en journalist kjenne til referatet.
Det viktigste når vi skriver et referat, er å være nøytrale. Vi må skille klart mellom et referat og en kommentar. Når vi refererer, tar vi ikke med våre egne meninger i det hele tatt.

Vi må forberede oss på emnet, slik at vi ikke misser viktige nyhetspoenger. I noen tilfeller kan et manus være tilgjengelig. Det er likevel foredraget (eller hva det måtte være) vi forholder oss til, ikke manus. Noen ganger følger ikke en taler manus. Da er det det vedkommende har sagt som gjelder, ikke det som det står i manus at han hadde planlagt å si.


Når du noterer, skal du ikke prøve å skrive ned alt. Det greier du ikke. Lytt, vurder, skriv ned bare det som er interessant i konsentrert form. Noter fakta og tall som du kan henge resten av referatet på. Båndopptaker er fristende for alle nybegynnere, men blir veldig arbeidskrevende i ettertid.


Når vi skriver ut referatet, er det viktig å huske at det er vi som gjør utvalget og prioriteringen. Vi begynner med det viktigste, ikke nødvendigvis det samme som taleren begynte med. Vi kan også gjøre et av talens mindre poenger til vårt hovedoppslag, hvis vi vurderer det som mer interessant enn talen forøvrig.


Det går an å begynne referatet med et godt sitat.


Vi må huske å variere framstillingen med en veksling mellom direkte sitat (blablabla, sa han), indirekte sitat (han mente at...) og vår egen oppsummering av innholdet.


Når vi referer fra møter og debatter prioriterer vi også det som er journalistisk interessant. Ingen har krav på å få meningene sine referert på redaksjonell plass i avisa.


Intervjuet

Det er viktig å huske at et intervju er to forskjellige ting, nemlig en arbeidsmåte og en sjanger. Hver gang vi snakker med noen for å få informasjon, intervjuer vi dem. Informasjonen vi får, kan vi presentere på mange måter. Hvis vi presenterer det som en samtale mellom to personer (i sin enkleste form kan det skrives som spørsmål-svar), bruker vi sjangeren intervju. Hvis vi bruker innholdet i intervjuet som bakgrunnskunnskap for en faktaorientert nyhetsartikkel, har vi brukt arbeidsformen intervju, men ikke sjangeren intervju.
Vi skiller mellom saksintervju og portrettintervju. Saksintervjuet belyser en sak eller en nyhet. En god journalist bruker flere eller til og med mange kilder for å belyse saken.

Portrettintervjuets formål er å presentere en person.


Nyhetsintervjuet skal belyse en sak. Når vi skal velge våre kilder, ser vi etter tre typer kilder: de som står bak, de som blir berørt og de som kan forventes å ha interessante synspunkter om saken. Skal den lokale skolen legges ned, snakker vi med de lokale skolemyndighetene (de står bak), rektor, lærer og elever (de blir berørt). Hvem kan ha interessante meninger ut over det? Får vi tak i utdanningsministeren eller fagforeningsledere? Hva med skoleforskere? Noen andre?


Hva spør vi om? Bakgrunn og årsaker. Det leseren og motstander ville spurt om. Vi er også interessert i kildenes reaksjoner og hvilke konsekvenser saken får.


Notatteknikk

Lytt først, sorter ut det som er interessant, så noterer du.

Vi skal alltid være høflige. Det betyr ikke at vi ikke kan være pågående. Vi skal ikke godta hva som helst slags vrøvl som svar.


Offentlige personer har det travelt. Da gjør vi unna ærendet vårt kjapt. Mindre medievante personer tar vi oss bedre tid med. De kan fort bli nervøse, så det kan være et poeng å gi dem tid til å bli litt mer fortrolig med situasjonen.


Spørreteknikk

Dette avsnittet er henta fra Asmussen og Meilby: Før deadline.

Spør konkret, da kan du få et konkret svar.


Ikke spør om to ting på en gang. Da får du som regel svar på det siste.


Spør kritisk. Hvilke argument ville motparten kommet med.


Unngå diskusjon. Du er ikke motparten.


Få avklart uklare svar. Spør hvis du ikke forstår. Be om konkretisering/eksempler.


Får du et langt svar, oppsummer det med dine egne ord og spør om du har oppfatta det riktig.


Vanligvis avbryter vi ikke intervjuobjektet.


Åpne og lukka spørsmål

Lukka spørsmål er ja/nei-spørsmål. Åpne spørsmål er spørsmål en ikke kan svare ja eller nei på. Journalister bruker helst åpne spørsmål. Vi risikerer å få et ja eller nei og ingenting anna hvis vi bruker lukka spørsmål. Vi vil heller ha et svar som gir oss mer informasjon.

Lukka spørsmål bruker vi i tilfeller der vi ønsker å presse fram et klart ja eller nei, for eksempel når politikere bruker mange ord uten å si noe som helst.


Ledende spørsmål

Et ledende spørsmål er et spørsmål som legger svaret i munnen på intervjuobjektet, av typen ”Du trives vel godt i den nye jobben din?” Vi spør heller ”Hvordan liker du den nye jobben?”

Vi unngår ledende spørsmål. Det er viktig at kilden får uttale seg, det er ikke vi som skal uttale oss på kildens vegne.


Det eneste unntaket er når vi vil presse fram et klart svar. Hvis en forhandler nekter å erstatte/reparere en ødelagt mobiltelefon gratis, kan vi spørre ”så du mener at det er greit at en mobiltelefon ikke varer lenger enn et halvt år?”


Hva om kilden ikke svarer på spørsmålet


En kilde kan unnlate å svare eller omgå spørsmålet på mange måter. Hva gjør vi da.


Ikke noe svar. Kilder har rett til å la være å svare. Vi kan likevel prøve med et omformulert spørsmål eller spørre hvorfor kilden ikke vil svare.


Irrelevante, delvise og upresise svar. Vi stiller spørsmålet på nytt, kanskje presiserer vi det.


Lange og kompliserte svar. Vi kan oppsummere svaret og spørre om vi har oppfatta det riktig.


To måter å angi sitat på

Det finnes to måter å angi sitat på, og det er ikke tilfeldig hvilken vi bruker. Replikkstrek betyr at meningsinnholdet er korrekt gjengitt, og at sentrale ord er korrekt gjengitt. Anførseltegn betyr at alt er gjengitt 100% presis, ned til minste forsnakkelse.

Folk som snakker, bruker sjelden et språk som fungerer 100% når det gjengis skriftlig. Vi gjør småfeil, fullfører ikke alle setningene, bryter av og begynner på nytt, setter sammen to halve setninger som ikke helt passer sammen osv. Når det kommer til stykket, greier vi likevel å gjøre oss forstått. En slik språkføring fungerer ikke like godt skriftlig. Da bruker vi fullstendige setninger og passer på at alt henger sammen.


Derfor bruker journalister å pusse litt på språkføringen til de muntlige kildene, slik at framstillingen språklig sett passer på trykk. Dette er helt på sin plass. Derfor bruker journalister nesten bare replikkstrek for å angi direkte tale.


Anførselstegn brukes bare når det er viktig for journalisten at leseren skal vite at dette er nøyaktig på en prikk akkurat de ordene som ble brukt, for eksempel hvis en politiker fra Stortingets talerstol omtaler statsministeren som en ”avdanka, udugelig, korrupt slimål med dårlig ånde og et gjennområttent tarmsystem med utslipp på linje med Tsjernobyl.”


Sitatteknikk

Vi siterer vanligvis meninger og synspunkter. Faktaopplysninger oppsummerer vi vanligvis. Unntaket er hvis faktaopplysningene er spesielt oppsiktsvekkende, hvis den som sier det er en viktig person eller hvis ordvalget er spesielt viktig.

Reportasjen

Reportasjen kan være vanskelig å definere. Helt klart er det at den er oppsøkende. Journalisten må være fysisk til stede, den kan ikke skrives fra kontoret. Journalisten oppsøker de gode og interessante kildene, og det er journalisten som velger ut kildene.

Vi snakker ofte om nyhetsreportasje og feature. Nyhetsreportasjen handler om aktuelle saker, men det kan være planlagte oppslag, som når avisene slår opp resultatene fra undersøkelser de sjøl har bestilt.


Featurereportasjen er mer retta mot å gi publikum en opplevelse enn å formidle en aktuell sak, og er mer retta mot mennesker og miljø.

Reportasjen er oppsøkende, har et personlig preg, er ikke aktualitetsavhengig, bruker et bredt kildetilfang, viser veksling i tempo og rytme, er en helhet bygd opp av flere elementer, er fortellende, har følelsesappell og omfatter miljø- og personbeskrivelser (fra Beck-Karlsen: Avisreportasjen).

Reportasjen presenteres ofte med andre skrivemodeller en den omvendte pyramide. Den såkalte fisken, med en innledning, en hoveddel og en snerten avslutning, er ofte brukt.


En kan også bruke narrative teknikker fra film eller litteratur der en først presenterer personer og miljø. Så introduserer man en konflikt som gradvis utvikler seg mot et klimaks og en endelig løsning.


En kan også gå fra det konkrete til det generelle. Det betyr rett og slett at en tar utgangspunkt i konkrete eksempler når en vil presentere saker som angår hele samfunnet. Skal vi si noe om arbeidsledighet, så tar vi utgangspunkt i Wolfgang Hansen, som har mista jobben. Så går vi videre til å si noe generelt om problemet på samfunnsnivå.


Undersøkende journalistikk

Mange journalister anser undersøkende journalistikk for den viktigste typen journalistikk. Den beste undersøkende journalistikken avslører viktige saker som samfunnet sannsynnligvis ellers aldri ville blitt kjent med.

Det mest berømte eksemplet på undersøkende journalistikk er sannsynligvis Watergate-saken fra 1972, der de to journalistene Bernstein og Woodward fra Washington Post begynte med å undersøke et innbrudd i en kontorbygning og endte opp med å avsløre at Richard Nixon, den daværende presidenten i USA, kjente til og hadde godkjent innbrudd i og ulovlig avlytting av partikontoret til motstanderen hans i presidentvalgkampen. Hele saka endte med at Nixon måtte trekker seg som president for å unngå å li stilt for riksrett.


Det finnes mange andre eksempler. I en annen tekst på denne wikien omtaler vi Dagbladets avsløring av en barnepornoring. Journalisten heter Arne O. Holm. Et journalistteam fra Boston Globe leda av Sacha Pfeiffer avslørte at en pedofil prest i den katolske kirken i Boston hadde misbrukt 130 barn over en 30-årsperiode. Eskil Engdal, Knut Gjernes og Erik Tumyr i Dagens Næringsliv avslørte i 2001 at Kjell Inge Røkke hadde bestukket en svensk båtfartsinspektør for å få et båtførerbevis han ikke var kvalifisert til. Ulovlig omskjæring av norske jenter ble avslørt av Rikets tilstand og Gerhard Helskog i 2000, godt hjulpet av den somaliske kvinnen Kadra Noor.

Les mer om undersøkende journalistikk på http://www.skup.no/.

Det er naturligvis viktig å gjøre et grundig arbeid når en driver undersøkende journalistikk. TV2s Gerhard Helskog dumma seg grundig ut i 2002 da han i Rikets tilstand mente å kunne dokumentere at støtteapparatet til den norske OL-troppen hadde skaffa seg store mengder medisiner, inkludert dopingmidler, før OL på Lillehammer i 1994. Det var bare ett lite problem. Det Rikets tilstand la fram, var ikke OL-troppens bestilling, men hele lista over legemiddelfirmaets sortiment. De fleste dopingmidler er jo egentlig medisiner tiltenkt sjuke mennesker.

Dermed ble norske idrettsutøvere hengt ut som juksemakere på sviktende grunnlag.

Les mer om saken på http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=2917464.



Portrettintervjuet

Poenget med et portrettintervju er at leserne skal bli kjent med en person som har en interessant historie å fortelle. Det er altså en person som står i fokus.

Da må vi vite mest mulig om denne personen før vi snakker med vedkommende, vi leser det som måtte være tilgjengelig og snakker med personens slekt, kolleger og venner. Særlig er vi ute etter de små (gjerne morsomme) historiene som sier noe om hvem denne personen egentlig er.


Det er viktig å gjennomføre samtalen på en avslappa måte, gjerne hjemme hos intervjuobjektet, eller på en kafe eller noe sånt. Et sterilt kontor med harde kontorstoler er ikke ideelt. Prøv så langt det lar seg gjøre å føre en samtale, men etter hvert må du styre samtalen over på det du er ute etter å få vite. Vær også åpen for å gå videre med emner som intervjuobjektet vil snakke om.


Når vi skriver intervjuet

Ikke vent for lenge med å skrive ut intervjuet. Da begynner du å glemme ting. Sørg også for at teksten din har en tydelig disposisjon, du må organisere de emnene dere har vært inne på i løpet av samtalen.

Kommenterende journalistikk

Media skal ikke bare fortelle nøytralt om hva som skjer, sjøl om det er viktig nok. Media skal også kommentere og analysere samfunnsspørsmål og utviklingstrekk. Media skal bidra til den offentlige debatten.

Merk at det er viktig å holde rapporterende journalistikk og kommenterende journalistikk klart adskilt. Derfor er allid kommentarartikler merka, slik at leseren veit at dette er journalistens mening, ikke et ubestridelig faktum.


Det finnes ulike typer kommentarer.


Lederen står på fast plass i avisa. Ofte er den usignert. Det er en formell tekst som tar opp en aktuell sak og tar stilling til den. Lederen representerer avisas syn i ei sak, ikke en enkeltperson. Derfor er den upersonlig i formen (vi bruker f. Eks. ikke ”jeg”). Formelt er det redaktøren som er ansvarlig for lederen, men den kan også være skrevet av en journalist med god kjennskap til emnet.


En kommentar er skrevet av en journalist. Den er signert og representerer denne personens meninger. Den kan være mer personlig enn lederen. ”Jeg” kan brukes. Kommentaren tar opp en aktuell sak. Den kan ta stilling i saken, men kan også bare se på og drøfte argumentene for og mot.


Bakgrunnsartikler som setter aktuelle hendelser i sammenheng kan også inneholde journalistens vurderinger. Disse artiklene er i noen tilfeller grensetilfeller mellom kommentar og reportasje.


Anmeldelser

Anmeldelser tilhører kommentarjournalistikken. En god anmeldelse forteller publikum hvilke kulturopplevelser eller produkter som er bra. Den gir også tilbakemelding til kunstneren.

En anmeldelse må være kritisk. Anmelderen må ha hørt plata, lest boka, sett filmen osv. Vurderingen skal være basert på anmelderens ærlige oppfatning av produktet, men det er et viktig poeng at anmelderen må være såpass kunnskapsrik innenfor feltet sitt at anmeldelsen ikke bare blir re synsing. De fleste kunstarter har objektive kvalitetskriterier, og disse må anmelderen kjenne.


Kåseri (petit)

Kåseriet / petiten er en mer personlig, ofte uformell og gjerne leken tekst som likevel kan ha et seriøst budskap om et alvorlig emne. Den er ikke argumenterende, men ofte ironisk eller underfundig.

Kronikk

Kronikken er en fagartikkel, ofte ganske lang, grundig og saklig. De fleste kronikker er skrevet av folk utafor redaksjonen, gjerne fagpersoner som gir en populærvitenskapelig framstilling av en del av fagområdet sitt.

Leserbrev og blogg

Leserbrevet er ingen journalistisk sjanger. Det betyr ikke at det ikke er viktig. I mange lokalsamfunn er leserbrevspaltene mye brukt til politiske diskusjoner. Reglene for hva som kan publiseres i leserbrevs form er ikke like strenge som reglene for hva som kan publiseres på redaksjonell plass. Det betyr ikke at det er fritt fram for hva som helst.

Mange nettaviser har en blogg eller et debattforum der debatter mellom leserne kan foregå i real time. Her er det heller ikke fritt fram for hva som helst slags utsagn, norsk lov skal følges her også. Det pågår nå en diskusjon i mediemiljøene om bloggene som er knytta til mediebedrifter, bør forhåndsmodereres. Forhåndsmoderering innebærer at noen leser gjennom alle innleggene før de publiseres og luker ut det som ikke bør legges ut. Alternativet er å la alle få legge ut hva de vil, og så fjerne innlegg som går for langt, i ettertid.


Argumentene mot å forhåndsmoderere er at det sinker debatten, det har overtoner av sensur og at det er dyrt for en avisredaksjon å ansette en person bare for å gjøre den jobben. Til sist nevnes det at det er en kunstig situasjon å forhåndsmoderere mediebedriftenes blogger, når det ikke blir gjort med andre blogger.


Argumentene for å forhåndssensurere er at det da er fritt fram for hvem som helst å sette ut hva som helst slags rykter om hvem som helst. At de blir fjerna i ettertid, er en mager trøst for noen som har blitt hengt ut på nettet.


I 2007 lå det rykter om daværende Starttrener Stig Inge Bjørnebye på Fædrelandsvennens diskusjonsforum. Innholdet i ryktene gikk helt klart på Bjørnebyes privatliv. Agderposten omtalte disse ryktene på redaksjonell plass, og ble felt i PFU for det. Det mest interessante spørsmålet i denne sammenhengen er likevel om Fædrelandsvennen burde luka ut innlegg som dette før de legges ut.


Noen aviser, som f. eks. Stavanger Aftenblad, forhåndsmodererer alle nettdebatter på avisas nettsider.