Å lage radio
Når vi lager radio, har vi bare ett virkemiddel til rådighet. Lyd. Vi må da sørge for at det som sies, og de andre lydene vi legger inn, skaper de rette bildene for lytterne. Det er nemlig et poeng her at lytterne må skape bildene sine sjøl. Derfor appellerer radioen sterkt til fantasien. Det har blitt sagt at radioen har de beste bildene.

Et radioprogram må planlegges grundig. Vi må utforme en programide og lage en produksjonsplan som sikrer at programmet er ferdig når det skal være ferdig.

I dette kapitlet skal vi se på det tekniske utstyret og produksjonen.

Lydstudioet
Poenget med et lydstudio er at det er et rom der vi har full kontroll over lyden. For det første er studioet lydisolert, slik at vi ikke får problemer med støy fra utsiden. For det andre er lydstudioet bevisst forma og innreda slik at det blir minst mulig ekko eller romklang på den lyden vi tar opp.

Studioet består av to rom med et lydtett vindu mellom. Det ene rommet er studioet, det andre er kontrollrommet. Romma skal ikke være helt kvadratiske. Dette har med ekko å gjøre.

I studioet finner vi et bord med 2-3 stoler rundt. Over bordet henger en mikrofon. Bordet er kledd i stoff og har et lite hull under mikrofonen. Stoffet og hullet i bordet er der for å redusere ekko.

På bordet legger det et par høretelefoner.

På veggen, over vinduet inn til kontrollrommet, er det en høyttaler, en rød lampe, ei veggklokke og en lapp der navnet og telefonnummeret til stasjonen står.

Høyttaleren brukes når teknikeren i kontrollrommet skal kommunisere med programlederen i studio, men bare når de ikke er i sending eller opptak. Da kommuniserer teknikeren gjennom høretelefonene, ellers blir det han sier fanga opp av mikrofonen i studio og kommer på lufta.

Den røde lampen lyser når det som blir sagt i studio, blir sendt eller tatt opp.

Veggklokka er viktig når du har direkte sending. Når tida er ute, så er den ute. Du kan ikke stjele et par sekunder av neste program. Da er det greit å vite hvor mye tid som står igjen.

Lappen med stasjonsnavnet og telefonnummeret er viktig når du har innringingsprogram. Det er ikke lurt å oppgi hjemmenummeret på lufta og be folk om å ringe inn. Kanskje noen hjemme blir sinte da.

I kontrollrommet sitter teknikeren og har ansvaret for å samle alle trådene til et ferdig radioprogram. Her foregår alt redigeringsarbeidet, noe som kan være tidkrevende hvis vi skal ha mange overganger og effekter.

I kontrollrommet finner vi en arbeidspult som står vendt mot vinduet til studioet. Slik har teknikeren og programlederen blikkontakt. Oppå pulten står det et miksebord, et par høyttalere og en pc. Høyttalerene er der for at teknikeren skal kunne høre hva som blir sagt i sudioet. Han har også en mikrofon, så han kan kommunisere med programlederen i studio. Når programmet går i opptak, foregår det meste av redigeringen på pcen. Den kan også brukes som lydkilde under direkte sendinger. Vi kan spille av musikk eller ferdig redigerte innslag fra pcen i en direktesending.

Miksebordet er hjertet i studioet og fungerer på mange måter som et veikryss. Alle lydkildene i studioet er kobla til miksebordet, så vi bruker det for det første til å hente lyd fra forskjellige lydkilder, som for eksempel studioet, pcen, cd-spillere, platespillere og så videre. For det andre bruker vi miksebordet til å sende lydsignaler til forskjellige opptakskilder eller til en sender. Vi kan altså ved hjelp av miksebordet velge om vi vil sende et lydsignal på lufta, eller om vi vil legge det inn på pcen for redigering. Vi kan også velge å ta det opp på et anna opptaksmedium.

I kontrollrommet har vi også forskjellige typer avspillingsutstyr, som for eksempel to cd-spillere, to platespillere, en minidiskspiller og en kassett- eller spolebåndspiller. Grunnen til at det er to cd-spillere og to platespillere, er at det da er mulig å skifte cd/plate i den ene mens du spiller en sang på den andre.

De fleste radiokanaler har lagt til rette for noe som heter selvkjør. Særlig brukes det til teknisk ukompliserte direktesendinger med mye musikk. Selvkjør innebærer at programlederen også fungerer som tekniker. Den enkleste måten å gjøre det på, er å lydisolere kontrollrommet slik at det også kan fungere som studio.

Alt som blir sendt på lufta blir tatt opp. Radiokanalen er pålagt å ta vare på disse opptakene i et par måneder. Slik kan myndighetene kontrollere at kanalen for eksempel ikke sender mer reklame enn de har lov til.

Mikrofoner
Mikrofonen er det svakeste leddet i alle lydopptak. Det hjelper ikke hvor bra alt det andre utstyret er hvis mikrofonen er for dårlig. De beste mikrofonene er dyre, men en kan få en brukbar modell for rundt tusenlappen. Billigere mkrofoner finnes, men de er ikke gode.

Mikrofoner har forskjellig karakteristikk. Det betyr at de har forskjellg evne til å ta opp lyd fra forskjellige retninger.

Nyremikrofoner tar opp lyd direkte forfra. De blir brukt ved sang og opplesning.

Kulemikrofonen tar opp lyd fra alle kanter. Den brukes ofte til intervjuer.

Åttetallsmikrofoner tar opp lyd fra to retninger. Den finner vi ofte i et studio.

Myggmikrofonen er en liten mikrofon som festes til klærne eller tapes til kinnet. Den brukes mest i tv-produksjoner.

Stereomikrofoner kan ta opp lyd i stereo. De er dyre.

Videomikrofoner monteres direkte på kameraet. De blir ofte stående et stykke fra lydkilden. Derfor er de ekstremt retningsvirkende for å redusere støyen fra uønska lydkilder.

Når vi tar opp lyd, er det viktig å plassere mikrofonen så nær lydkilden som mulig. Dette reduserer støyproblemet. Det kan også hjelpe å bruke en retningsvirkende mikrofon og så vende seg bort fra eventuelle støykilder.

Pass også på de lydene du lager sjøl. Har du på deg ei allværsjakke, vil den lage gnisselyder hver gang du beveger deg. Da er det bedre å holde mikrofonen stille mellom deg og intervjuobjektet, heller enn å bevege den fram og tilbake mellom dere. Det er også en annen fare ved å bevege mikrofonen fram og tilbake. Lydsjefen på den første Big Brother-produksjonen i Norge var alltid irritert på den ene programlederen. Hun retta mikrofonen mot intervjuobjektet når hun snakka og mot seg sjøl når intervjuobjektet skulle svare.

Videre er mikrofoner utsatt for vindstøy ved uteopptak. Dette problemet prøver vi å redusere ved å isolere mikrofonen. Dere har sikkert sett mikrofoner som har et trekk over seg som ser ut som en ullsokk.

Til og med grepet om mikrofonen kan skape støy. Hvis mikrofonstammen (den delen av mikrofonen vi holder rundt) er for dårlig isolert, vil de lydene vi lager når vi beveger fingrene forplante seg til mikrofonen.

Når du intervjuer noen, er det viktig å plassere mikrofonen midt mellom dere. Da blir lyden av dere like høy. Intervjuer du noen som har ei svak stemme, kan du holde mikrofonen litt lenger fra deg sjøl for å kompensere.

Lydopptaksutstyr
Det første lydopptaksutstyret innebar at lyden ble rissa inn i voksplater eller voksruller, men vi er kommet et stykke siden den tid.

For ikke veldig lenge siden brukte radiokanaler kassettspillere eller spolebåndopptakere til lydinnspillinger. Disse fungerte ved at et lydbånd føres forbi et lydhode som magnetiserer båndet. Lyden ble altså lagra som magnetstriper på lydbåndet.

Fordelen med kassettspilleren er at den er lett å bære med seg. Ulempen er at lydkvaliteten ikke er veldig god, og en må bruke flying start-redigering, som medfører videre tap av lydkvalitet (se nedenfor).

Fordelen med spolebåndspilleren er at lyden er god, og en kan redigere ved å klippe og lime (se nedenfor). Ulempen er at spilleren er relativt stor og tung å dra med seg.

Digitalt opptaksutstyr begynte å bli vanlig på 90-tallet. Først ute var DAT-opptakeren, som var stor, tung og dyr. Den ble i praksis bare brukt til musikkinnspilling. Så kom minidiskspilleren, som var liten, kompakt, rimelig og hadde god lyd. Mange radiostasjoner bytta til minidiskspillere. Etter årtusenskiftet har harddiskopptakerne tatt over markedet. De har alle fordeler. De er små, rimelige og har god lyd. Lydfilene kan lastes direkte over til pcen uten generasjonstap og hentes rett inn i redigeringsprogrammet.

Redigering
Det finnes flere ulike teknikker for redigering. De to første er analoge, og er knytta til bruken av kassettspillere og/eller spolebåndspillere som opptaksutstyr.

Flying start-redigering er den eneste typen redigering du kan bruke hvis du har tatt opp med en kassettspiller. Da kobler du sammen to kassettspillere og tar opp fra den ene til den andre. Så stopper du opptaket når du kommer til noe du ikke vil ha med, og starter den igjen når du kommer til noe du vil ha med. Ulempen med dette er at du taper lydkvalitet når du kopierer fra en tape til en annen. I tillegg er ikke denne type redigering veldig presis. Fordelen er at du kan bruke tapen om igjen, og du kan gå tilbake og gjøre det om igjen hvis du gjør noe feil.

Har du tatt opp med en spolebåndspiller kan du, i tillegg til flying start, klippe fysisk i selve tapen og skjøte den sammen igjen. Dette er mye mer nøyaktig enn flying start. I tillegg mister du ikke lydkvalitet. Ulempen er at du må kaste mye tape. Den kan nemlig ikke brukes om igjen. I tillegg kan du heller ikke rette opp igjen hvis du klipper feil.

Så har du datastyrt redigering. Dette er egentlig bare flying start-redigering der en datamaskin stryrer avspilleren og opptakeren. Bortsett fra at rdigeringen blir mer nøyaktig, har denne løsningen de samme fordelene og ulempene som flying start.

Det alle bruker i våre dager, er naturligvis harddiskredigering. Alle lydfiler lastes inn på en pc. All redigering foregår på pcen. Dette har nesten bare fordeler. Vi trenger ikke å kaste dyr tape, vi har ikke noe generasjonstap (dårligere lydkvalitet ved kopiering) og alle feil du gjør i redigeringen kan umiddelbart rettes opp igjen. Ulemper? Pcer er jo kronisk ustabile, da. De krasjer. Filer blir ødelagt. Programmer slutter å fungere.

Radiosendingen
Radioprogrammer kan sendes direkte eller i opptak. Programmer som sendes i opptak kan redigeres. Det er ikke alltid lytteren hører forskjell på hva som er opptak og hva som er direkte, men det er stor forskjell for de som lager programmet.

Kjøreplan
Når vi lager et radioprogram er det viktig å ha en kjøreplan. Det er en liste over innslagene i den rekkefølge de skal være med. For hvert innslag er det opplyst om lydkilden (er det et studiostikk, en sang fra en CD eller et ferdig redigert intervju fra pcen) og om lengde på innslaget. For alle verbale innslag, altså taleinnslag, er de siste ordene i innslaget tatt med i kjøreplanen. Slik veit både programlederen og teknikeren når innslaget er slutt.

Særlig er det viktig å ha en kjøreplan når du avvikler en direktesending, ellers blir det fort kaotisk. Kjøreplanen skal være oversiktlig og lett å lese. Det er også lurt hvis den har god linjeavstand. Da er det plass til å skrive inn eventuelle endringer.

Radiointervjuet
Det er noe helt anna å intervjue noen på radio enn for en avis. Sjøl folk som er helt komfortable med å snakke med en journalist, kan lett binde seg når de får en mikrofon opp i ansiktet. Enda verre er det å sitte i studio når den røde lampen kommer på. Å snakke til en mikrofon er rett og slett en situasjon der bare de mest drevne greier å være avslappa og naturlige. Da er det viktig at journalisten forbereder intervjuobjektet på hva som skal skje. La intervjuobjktet få vite på forhånd hvilke spørsmål du vil stille. Snakk med vedkommende på forhånd slik at han føler seg mer trygg på situasjonen.