En kort fimhistorie

cinematho.jpg
Filmplakat fra 1890-tallet
Det franske brødreparet Louis og Auguste Lumière arrangerte den første offentlige kino-forestillingen i Paris den 28. desember 1895. Bare 33 tilskuere var til stede, men ryktet spredte seg fort. Snart måtte politiet hjelpe til med å kontrollere køen med folk som ville inn.

De første filmene var veldig enkle, filmatisk sett. Alle filmene hadde en fast kameraposisjon. Kameraet beveget seg ikke. Panoreringer, tilter og kamerabevegelser ble ikke introdusert før i Edwin Porters The Great Train Robbery (1903).





Filmene som Lumière-brødrene laga, prøvde ikke en gang å fortelle en historie (Arbeiderne forlater fabrikken er ett eksempel).
I praksis var de bevegelige stillbilder. Bare det å se levende bilder var interessant for publikum på den tida. Den første som brukte filmmediet til å fortelle historier, var en annen franskmann, Georges Méliès. Han var opprinnelig tryllekunstner og spesielt opptatt av filmeffekter. Mange av disse filmene finnes på youtube.

Hollywood entrer scenen

biograph-girl.jpg
Florence Lawrence var verdens første filmstjerne
Frankrike var det viktigste filmproduserende landet før første verdenskrig. USA kom ikke ordentlig i gang før 1910. Før det var det to filmselskaper på østkysten som kontrollerte all filmproduksjon. Disse selskapene, Biograph og Edison, hadde veldig strenge regler for hvordan filmer skulle lages. Blant anna hadde de forbud mot filmer over 30 minutter. De oppga heller ikke navnet på skuespillerne, fordi de var redde for høye lønnskrav (den mest kjente skuespilleren på den tida var bare kjent som the Biograph girl). I tillegg brukte de både lovlige og ulovlige midler for å bekjempe alle konkurrenter. Derfor var det en del uavhengige filmskapere, de fleste fattige jødiske immigranter fra Tyskland og Øst-Europa, som etablerte seg i Hollywood i 1913. Her var de utenfor rekkevidden til Biograph og Edison. I tillegg var klimaet stabilt, noe som er en fordel når du skal lage film. I et mesterlig gjennomført PR-kupp fikk et av disse selskapa overtalt the Biograph girl til å jobbe for dem. Så satte de ut et rykte om at hun var død, før de relanserte henne under sitt eget navn. Hun het Florence Lawrence, og med henne fikk vi den første filmstjerna. Fem år seinere dominerte Hollywood filmindustrien. Den viktigste filmen fra denne perioden er birth.jpgD. W. Griffiths The Birth of a Nation (1915), en tre timer lang film om den amerikanske borgerkrigen.


Europeisk film i mellomkrigstida
Sovjetunionen og Tyskland var viktige filmproduserende nasjoner i 1920-åra. Klippingen av Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin har hatt enorm innflytelse på seinere filmer. Den mest berømte scenen viser ei barnevogn som ruller ned ei trapp mens soldater skyter mot sivile. Denne scenen har blitt kopiert flere ganger i seinere filmer, for eksempel i De ubestikkelige og Mannen med den nakne pistol 33 1/3.

caligaris.jpg
Slik kunne dekorasjonene se ut i tyske ekspresjonistiske filmer
Tyske ekspresjonistiske filmer som Dr. Caligaris kabinett tilførte også filmen noe nytt. Med forvridde dekorasjoner, ekstreme kameravinkler og veldig sterke kontraster mellom lys og skygge, kunne de være ganske skumle (bilde til høyre).


Både sovjetisk og tysk film tapte seg i 30-åra. Begge landa brukte film utelukkende til propagandaformål. Få av disse filmene var minneverdige, men Leni Riefenstahls berømte dokumentar Viljens triumf fra et nazistpartimøte er et viktig unntak.

Amerikansk film i mellomkrigstida
sin.jpg
Filmer fra 20-tallet kunne være ganske dristige
1920-åra er kjent som the Jazz Age, en løssluppen og dekadent periode med jazzmusikk, dans og festing.
Amerikanske filmer fra perioden gjenspeiler dette. Dette ga Hollywood et heller dårlig rykte. Saken ble ikke bedre når komikeren Roscoe “Fatty” Arbuckle ble arrestert og sikta for voldtekt og drap. Han ble seinere frikjent. For å imøtekomme kritikken laga filmselskapa et strengt sett med retningslinjer for filmer. Dette er kjent som the Production Code eller Hays’ Code. Blant det som ble forbudt å vise i filmer, var banning og heftig kyssing. Det var heller ikke lov å gjøre narr av prester eller framstille kriminelle i et fordelaktig lys. Disse reglene ble erstatta av et system med aldersgrenser i 1967.
Lydfilm
De første eksperimentene med lydfilm begynte allerede før 1900, men det var ikke før på 20-tallet at lydfilmen slo gjennom. Grunnen til at det tok så lang tid, er at de ikke hadde teknologien til å gjengi lyd i store kinolokaler. The Jazz Singer (1927) var egentlig ikke den første lydfilmen, men det var den filmen som introduserte lydfilmen for et massepublikum og dermed markerte slutten på stumfilmperioden.

De første lydfilmene satte billedspråket i filmene flere tiår tilbake. Filmkameraene var så støyende at de måtte plasseres i lydtette bokser for at ikke mikrofonene skulle fange opp lyden fra dem. Dermed var plutselig alle kamerabevegelser utelukka. I tillegg var mikrofonene så dårlige at de måtte være like ved personen som snakka. Dermed er det mange filmer fra denne perioden der skuespillerne står samla rundt et bord og snakker til en lampe eller blomsterpotte der mikrofonen er skjult. Lyd var kanskje et framskritt for filmen, men kameraarbeidet ble satt tilbake med flere tiår. I tillegg ødela lydfilmen karrierene til en del skuespillere som snakka med feil dialekt eller hadde upassende stemmer.

golddiggers.jpg
Busby Berkeleys musikaler var ofte overdådige
Med lydfilmen fikk vi en ny sjanger. Musikalen. Den viktigste av de tidlige musikalregissørene var Busby Berkeley, som laga filmer med overdådige dansescener, som Gold Diggers of 1933 (bildet).


Fargefilm
De første eksperimentene med fargefilm strekker seg tilbake til før 1900. De første filmene var fargelagt for hånd. Forskjellige løsninger ble etter hvert prøvd ut med varierende suksess før Technicolor lanserte et system som var rimelig nok til å kunne brukes, samtidig som det ga akseptable resultater.
farge.jpg
"Becky Sharp" (1934)
Becky Sharp
(1934, bildet) var den første helaftens spillefilmen som ble spilt inn med dette systemet. Dette var altså ikke den første fargefilmen, men den første fargefilmen som nådde et stort publikum. Fargefilmer var fremdeles mye dyrere å produsere, så Hollywood fortsatte med å lage en god del svart-hvitt filmer fram til midten av 60-tallet.


Såkalte double bills ble introdusert på 30-tallet. Det betyr at en kinoforestilling besto av to filmer, en A-film og en B-film. A-filmen var som regel et drama eller et kostymedrama, gjerne en påkosta film, som regel i farger. B-filmen var nesten alltid en billigere svart-hvitt produksjon, ofte en sjangerfilm, dvs. western, skrekkfilm eller kriminalfilm. Det er ironisk at det oftest er B-filmene fra perioden som har fått klassikerstatus i ettertida, særlig de kriminalfilmene som kalles film noir. En grundigere artikkel om film noir finnes her.

40-tallet. McCarthytida
malteserfalken.jpg
Malteserfalken er en film noir
På 40-tallet samarbeida Hollywood med The Office of War Information og produserte propagandafilmer, som Frank Capras Why we Fight-filmer, men perioden så også udødelige klassikere som Citizen Kane, Vredens druer and Malteserfalken. Filmene ble mer realistiske nå. Blant anna ble flere innspilt på location og færre i studio.


I 1947 begynte The House Committee on Un-American Activities, en regjeringsoppnevnt komité leda av senator Joseph McCarthy som etterforska kommunisme i USA, å se nærmere på filmindustrien. Sjøl om Hollywoodfilmene ikke viste noen tegn på kommunisme, ble en god del skuespillere, regissører og manusforfattere svartelista fordi de hadde blitt beskyldt for å være kommunister.

50-tallet. Konkurranse med TV
50tallet.jpg
Det gamle filmformatet
Filmindustrien fikk en ny konkurrent da tv dukka opp rundt 1950. Hollywood tok utfordringen på alvor. For å møte konkurransen nekta de filmskuespillere som var under kontrakt å opptre på tv. Filmselskapene var heller ikke villige til å selge gamle filmer til tv-kanalene. I tillegg ville filmselskapene gjøre det meste ut av forskjellen mellom tv og kino. De første tv-skjermene var heller små og bare i svart-hvitt, så Hollywood introduserte widescreenformater som Cinemascope. Bildene viser en sammenligning av de to formata. I tillegg produserte de flere fargefilmer.
Konkurransen fikk til og med konsekvenser for hva slags filmer som ble laga. Mange 50-talls filmer var fargerike episke kostymedramaer med hundrevis av statister. Ben Hur er et eksempel på en slik film. I en periode ble det til og med eksperimentert med tredimensjonale filmer, men dette slo ikke an.

farge-2.jpg
Widescreen
Hollywood oppdaga snart at tv ikke bare var en konkurrent, det var også et marked for filmer som ikke var kinoaktuelle lenger. Fra 1955 ble gamle Hollywoodfilmer solgt til tv-kanalene. Dette forlenga nok livet til svart-hvitt-filmen med et tiår, men da farge-tv ble vanlig midt på 60-tallet, slutta Hollywood å lage svart-hvitt-filmer.


Ungdomskulturen
1950-tallet markerer også begynnelsen på en egen ungdomskultur. Filmer som The Wild One med Marlon Brando og Rebel without a Cause med James Dean sikta mot ungdomsmarkedet. Til og med rockemusikken fant veien til kinolerretet i filmer som Rock Around the Clock.

60-tallet. Film som kunst
I de første 60 åra av filmhistorien var ikke film ansett som en kunstform, bare som underholdning. Det var først på 60-tallet at noen enkeltfilmer ble regna som kunstverk skapt av en kunstner; regissøren. Det oppsto et skarpt skille mellom kunstfilmer og underholdningsfilmer. Den svenske regissøren Ingmar Bergmann og franskmennene Jean Luc Goddard og Francois Truffaud var blant de som eksperimenterte med filmspråket og laga filmer som ble regna som kunst. Ironisk nok var en god del av de viktigste regissørene inspirert av amerikanske B-filmer fra 30-tallet og 40-tallet.

how-the-west.jpgAmerikanske filmer hang litt etter på 60-tallet. De forsatte å produsere drama av same type som de hadde produsert på 50-tallet. How the West was Won er et godt eksempel. Disse filmene appellerte ikke til yngre mennesker. Det var ikke før i 1967 at det kom mer oppdaterte amerikanske filmer. Da kom gangsterfilmen Bonnie and Clyde og Dustin Hoffmans debutfilm Manndomsprøven.

70-tallet. Politiske filmer
På 1970-tallet var filmskapere mer opptatt av innhold enn av form. Det politiske budskapet i en film var viktigere enn å eksperimentere med billedspråket. Outsidere and opprørere var heltene. Noen filmer fra denne perioden handla om maktmisbruk og konspirasjoner. Alle presidentens menn og Gjøkeredet er eksempler på dette.

80-tallet. Heltene kommer tilbake
indiana.jpgI 1980-åra kom den gode gamle actionfilmen der en gammeldags helt kjempa mot det onde tilbake. Gode eksempler er filmer som Star Wars, Supermann og Indiana Jones. I andre filmer fra 80-tallet er outsideren fra 70-tallet erstatta av enkeltpersoner som prøver å passe inn eller forbedre sin posisjon i samfunnet, som i En offiser og en gentleman.

På 80-tallet og 90-tallet fikk vi også fornya interesse for filmspråk og filmhistorie. På nytt inspirerte B-filmer fra 30-tallet og 40-tallet filmskapere. Særlig en sjanger som kalles film noir, pessimistiske kriminalfilmer fra 30-tallet og 40-tallet, ble nå ansett som kunst.
reservoir.jpg
Fra "Reservoir Dogs"
Quentin Tarantinos Reservoir Dogs viser tydelig påvirkning fra film noir. Spaghettiwesternfilmer, italienske westernfilmer fra 60-tallet som Den gode, den onde og den grusomme, hadde lenge vært sett på som bare en voldelig type westernfilm.
Nå ble de sett på som kunstverk. Det klare skillet mellom film som kunst og film som underholdning forsvant i denne perioden.

På 90-tallet så vi også de første filmene med digitale spesialeffekter, først brukt i Forrest Gump i 1994. Internett ble tatt i bruk i filmlanseringer, først ute var lavbudsjettfilmen Blair Witch Project i 1999.

Etter årtusenskiftet har vi sett en del filmer i fantasisjangeren, for eksempel Ringenes herre-trilogien, Harry Potter-filmene og de siste Star Wars-filmene.

TB