farge-3.jpg
Den italienske filmen "The Last Days of Pompeii" fra 1926 var fargelagt for hånd
Allerede fra slutten av 1800-tallet begynte de første eksperimentene med fargefilm. De fikk det for så vidt til ganske fort også. Problemet var bare at de første systemene ikke var økonomisk gjennomførlige.

Den første metoden som ble brukt, var å fargelegge hvert eneste bilde for hånd. Siden de første filmene viste 16 bilder pr. sekund, er det klart at en skulle ikke lage lange filmen før det ble fryktelig dyrt. For å få best mulig resultat med denne metoden, måtte en ta visse forhåndsregler. Bakgrunnen, kostymene, sminken og så videre, måtte være holdt i samme gråsjattering under innspillingen. Et studio kunne ha så mye som et par hundre ansatte som bare jobba med å fargelegge film, og hver arbeider la på bare en av de litt over 20 fargene de kunne bruke. Bildet til venstre er fra en film som var laga slik.

farge-4.jpg
Her ser vi en filmstripe der rødfargen påføres
Etter 1903 eller 1904 ble det brukt stensiler. Dette reduserte variasjonen i fargetoner. Fra 1906 ble maskiner brukt til å kutte stensiler og legge på farge. Over til høyre ser du hvordan de gjorde dette. Her skal rødfargen føres på. De klipper hull i en sjablong, legger den over tilsvarende bilde i filmen, og legger på rødfargen. Da blir bare den delen av bildet som ligger like under hullet, rød. Det tar naturligvis veldig lang tid å fargelegge en kopi av filmen på denne måten, men det går mye raskere hvis du skal fargelegge flere kopier av samme filmen.

Det neste steget var mekaniske enfargesystemer. Toning farga bare de mørkere delene av filmen, mens tinting farga hele filmen (se bildet til venstre).
farge-5.jpg
Slik ser tinting ut
Dette er en mye enklere og billigere prosess, men resultatet er mye mer begrensa enn de tidligere prosessene, siden du bare fikk lagt på en farge. Etter hvert ble det lagt på blått til nattscener, gult til solskinnsscener, rødt til solnedganger og branner og så videre.

farge-6.jpg Så tidlig som i 1906 ble det gjort forsøk med å filme gjennom en roterende skive med røde og grønne filtre. Denne løsningen ble brukt en del fram til utpå 1920-tallet. Du ser et slikt kamera på bildet til høyre. Med denne metoden får du flere farger, men ikke hele fargespekteret kan gjengis på en troverdig måte.


farge-7.jpg Firmaet Technicolor ble grunnlagt i 1915. Da viste de en demonstrasjonsfilm som var spilt inn i rødt og grønt. Technicolor videreutvikla dette systemet og produserte en film der de brukte systemet for første gang i 1917. Denne filmen heter The Gulf Between (bilde til venstre). Filmen skal være lagt ut på Technicolor.com. Denne additive tofargeprosessen ble skrinlagt, og Technicolor satsa nå på et subtraktivt tofargesystem som ble klart i 1922. En additiv tofargeprosess betyr at du har en svart-hvitt film som blir vist gjennom to fargefilter. Problemet er at den ikke kan gjengi blått, gult eller svart. Brun- og gråfarger blir heller ikke gode. Det subtraktive systemet innebærer at fargene lagres på filmen og vises uten noe slags filter. Det er et mye bedre system, men en har fremdeles de samme problemene med fargegjengivelsen.

farge-8.jpg
Fra "The Toll of the Sea" (1922)
Technicolor demonstrerte dette nye subtraktive tofargesystemet med en helaftens spillefilm som heter The Toll of the Sea (bilde til høyre) samme år. Denne filmen gjorde det ganske bra og vakte oppsikt blant viktige filmfolk. Selskapet følte behov for å bruke en stjerne for å fremme systemet sitt, og spilte inn The Black Pirate (bilde under til venstre) med Douglas Fairbanks i 1925. Denne filmen ble en hit, men hadde tekniske problemer. Det tredje systemet de utvikla var også et tofargesystem, og med det spilte de inn The Viking i 1928, en lydfilm uten tale. Dette var en av de siste filmene uten tale som ble laga. I 1929 kom On with the Show, den første talefilmen i farger.

farge-9.jpg
Fra "The Black Pirate" (1925)
I 1932 kom endelig det første trefargesystemet, utvikla av Technicolor. Nå virka endelig fargefilmer realistisk. Likevel var det utrolig nok studioer som fortsatte med forskjellige tofargesystemer til begynnelsen av 1950-tallet. Den første filmen som ble spilt inn med dette systemet var den Oscar-vinnende kortfilmen La Cucaracha (1934), der de testa ut systemet før de spilte inn Becky Sharp, som ble den første virkelige helaftens fargefilmen. Lydinnspillingen var ikke problemfri, og rødfargen sleit de også med, men de hadde et system som fungerte og som kunne gjengi hele fargespekteret.

I 1939 kom et raskere system som reduserer kostnadene, forbedrer fargene, gjør bildene klarere og mindre kornete og forbedrer dybdeskarpheten.

farge-10.jpg
Fra "Becky Sharp" (1934)
Den siste filmen som ble spilt inn i Technicolor var Foxfire (1954). Da lanserte Kodak et enklere system for fargefilm. Firmaet Technicolor fortsatte med den nye teknologien.

Grunnen til at ikke alle filmer ble spilt inn i farger på 40- og 50-tallet, er at Technicolor var et dyrt system å bruke. Da tv kom, og etter hvert ble et marked for Hollywood-filmer som ikke lenger var kinoaktuelle, så bidro også det til å forlenge livet til svart/hvitt-filmen, rett og slett fordi publikum så svart/hvitt-bilder på tv også. Det var ikke før farge-tv slo gjennom på 60-tallet at svart/hvitt-filmen forsvant helt.

Vi har brukt engelske titler på alle filmene som er nevnt. Ikke alle filmene har hatt norsk distribusjon, og vi ser ingen grunn til å ta med italienske filmtitler.

TB