BrandonRouthasSuperman3.jpg
Fra catwalken i Milano.
Filmens sjangre


Film kan deles inn i ulike sjangre etter innhold og form. Disse sjangerbetegnelsene fungerer som en slags stilltiende avtale mellom filmskaperen og publikum om hva slags film dette er og hva den kan inneholde. La oss ta et eksempel. Hvis vi ser en Supermann-film, så er vi innstilt på å godta en del premisser som vi ellers ikke ville godtatt. Vi godtar for eksempel at denne blåkledde mannen med trusa utenpå buksa kan fly. Ser vi for eksempel en westernfilm, så godtar vi ikke at helten forsvinner inn i ei telefonboks, kommer ut igjen i blått kroppskondom og flyr over hustaka på jakt etter kvegtyvene. Vi godtar også at ingen kjenner igjen Supermann når han tar på seg briller. Dette har sammenheng med sjangeren. Slik er reglene i denne sjangeren. I andre sjangre gjelder andre regler. Ser vi en science-fiction-film, godtar vi at det lander et romskip med små grønne menn i Flesberg. Vi er mer skeptisk til det hvis vi ser et drama fra 2. verdenskrig. I den sjangeren har små grønne menn fra andre planeter
ingen plass (enten de kommer til Flesberg eller andre steder).

Den første sjangerinndelingen vi gjør, er mellom fakta og fiksjon. I faktasjangeren finner vi ulike typer dokumentarer og infotainment (underholdningsprogrammer med et dokumentarisk tilsnitt eller omvendt).

Fiksjonsfilm kan deles inn videre i komedie, drama, action og postmoderne film. Så kan disse sjangrene deles opp videre i undersjangre som romantisk komedie, slapstick (fysisk humor), kjærlighetsfilmer, krigsfilm, western og road movie. Det finnes mange flere undersjangre. I postmoderne film finner vi mye sjangerblanding og konvensjonsbrudd.

Dramaturgi
Ordet drama kommer fra gresk og betyr handling. Dramaturgi handler om hvordan vi bygger opp en historie. En film må ha en historie å fortelle. Manusforfatteren og regissøren må tilrettelegge denne historien slik at den kan fortelles med bilder. De må ha klart for seg hvordan handlingen skal starte, hva som skal skje og hvordan den skal utvikle seg. De må også finne ut hvordan denne historien kan fortelles mest effektivt med bilder.

Sentralt i alle filmer står en eller a
GBUtucoblondieok.jpg
Tuco og Blondie i "Den gode, den onde og den grusomme."
nnen form for konflikt. Som oftest er dette en konflikt mellom to eller flere personer. De fleste westernfilmer er gode eksempler på dette. Veldig ofte er en av personene en representant for det gode, og den andre en representant for det onde, slik at vi har en kamp mellom det gode og det onde. Sjøl i filmer der hovedpersonen ikke er udelt god, som i flere spaghettiwesternfilmer, kan vi se på hovedpersonen som ”god nok.” Gode eksempler på dette er Clint Eastwoods rollefigur i "Den gode, den onde og den grusomme," og Bruce Willis’ rollefigur i "Pulp Fiction."


I noen filmer kan vi ha konflikter som vel så mye går mellom ulike kulturer, eller mellom det nye og det gamle. Et eksempel på det siste er franskmannen Jacques Tatis filmer "Playtime" og "Min forunderlige onkel." Også i disse filmene vil som regel karakterene stå sentralt.

I mange filmer kan vi se at de er bygd opp etter det samme mønsteret, da sier vi at de har samme dramaturgiske modell. Ikke alle filmer følger samme dramaturgiske modell, og noen har elementer fra flere forskjellige modeller. Likevel er det fruktbart å prøve å finne ut hvilken dramaturgisk modell som er brukt i en film vi skal analysere.

Klassisk Hollywood-dramaturgi
Den mest brukte dramaturgiske modellen i amerikanske fiksjonsfilmer (og populærfilm generelt) er den såkalte klassiske Hollywood-dramaturgien. Den har røtter svært langt tilbake. Hovedtrekka ble faktisk fastlagt lenge før filmen ble oppfunnet, i Aristoteles’ (384-322 f. Kr.) tekster om teaterkunsten. Den greske filosofen delte opp historien i tre deler, introduksjon, komplikasjon og resolusjon. I introduksjonen finner vi ofte først et anslag, en dramatisk scene som skal vekke interessen vår og dra oss inn i filmen. Dette mønsteret kjenner vi fra for eksempel James Bond-filmene og mange andre actionfilmer. I "Speed" var dette en bombe som var plassert i en heis i en høyblokk. Hvis bomben gikk av, ville heisen styrte fra 42. etasje (eller noe sånt), og alle i den ville dø. Så roer de tempoet ned for å presentere oss for karakterene. Dette er veldig viktig. Hvis vi skal bry oss om hva som skjer med disse personene, må vi bli litt kjent med dem. En dramatisk scene er mye mer spennende hvis vi identifiserer oss med hovedpersonen. Vi blir også presentert for konflikten. De fleste filmer handler om noe som kan kokes ned til en konflikt mellom to eller flere personer. De viktigste funksjonene til introduksjonen er altså å få oss hekta og å presentere karakterene og konfliktene.

Så kommer komplikasjonen. Det er hoveddelen av filmen. Her utvikler konflikten seg. Den blir klarere og mer dramatisk. Frontene blir tydeligere, og konfliktnivået vil ofte heves gjennom en serie med dramatiske hendelser. Ofte vil det o
thelma-ok.jpg
"Thelma og Louise" er en roadmovie.
ppstå mindre konflikter som løses underveis. På ett tidspunkt passerer vi et point of no return. Det er det punktet der det ikke lenger er mulig for en av partene å trekke seg tilbake og unngå en endelig konfrontasjon. I "Thelma and Louise" inntreffer det når Thelma raner en butikk væpna med en revolver. Fram til det punktet kan de to damene vende tilbake til samfunnet. Etter det punktet er det ingen vei tilbake, uten å ta en fengselsstraff.


Den siste delen, resolusjonen, er kort. Her inntreffer høydepunktet på spenningskurven, før spenningen blir utløst og konflikten blir løst. Morderen blir avslørt, verden blir redda fra en atomkatastrofe, eller gutten får jenta. Eller alle tre på en gang. Etter det får vi bare en kort scene der vi ser at harmonien er gjenoppretta. I James Bond-filmene ender det ofte med Bond og ei ung dame aleine. I mange kriminalhistorier ender det ofte med en samtale mellom detektiven og en eller flere av de uskyldige involverte, der de siste trådene blir nøsta opp.

Planting og høsting
Den russiske forfatteren Anton Tsjekhov skrev en gang at geværet som henger på veggen i første akt, må brukes i tredje akt.

Poenget er at veldig ofte må vi etablere et faktum tidlig i filmen hvis vi ønsker å bruke det seinere i filmen, for eksempel for å skape en dramatisk scene. Hvis vi ser et barn leike like ved et vepsebol, så kan det i og for seg være ille nok, men hvis vi veit fra tidligere i filmen at dette barnet lider av allergi og kan dø av ett eneste vepsestikk, så er dette en mye mer dramatisk scene.

Planting betyr altså at vi gir seerne en opplysning som der og da ikke virker så viktig, men vi har bruk for at publikum veit akkurat dette på et seinere tidspunkt i filmen. Høsting er det øyeblikket vi får bruk for at publikum har denne informasjonen.

I noen tilfeller handler det om å få publikum til å akseptere at noe er mulig. Hvis en liten pingle med briller og kviser blir overfalt av tre svære bøller, så godtar vi det ikke hvis pingla banker dem alle. Hvis vi har sett pingla på karatetrening tidligere i filmen og veit at han er europamester, så blir dette noe helt anna.

I "Thelma og Louise" skyter Louise en voldtektsforbryter. Nå har ikke alle damer revolver i veska, så dette er ikke noe vi ville ha godtatt uten videre. Tidligere i filmen ser vi damene pakke hver for seg. Thelma plukker opp en revolver fra nattbordskuffen (med to fingre) og tar den med seg. I USA er nok en pistol i nattbordskuffen mer dagligdags enn her på berget, så det er ikke noe rart med det. Litt seinere, i bilen, sier Thelma noe sånt som ”Kan du ta denne pistolen, Louise?” Louise svarer ”Men, Herregud, Thelma, har du med deg pistol? Hva i all verden skal du med den?” ”Slanger, bjørner, voldtektsmenn, gale øksemordere.” ”Men, Herregud, da! Jaja, legg den i veska mi.”

Nå har vi sett revolveren to ganger, vi har fått en logisk forklaring på at den er der, og vi veit hvor den er. Når Louise retter den mot hodet til voldtektsforbryteren, godtar vi dette som en logisk utvikling.

Rollebesetning
MMONROE1-ok.jpg
Hva slags roller fikk Marilyn Monroe?
Ofte bruker filmskapere våre oppfatninger og fordommer for å formidle oppfatninger kjapt og effektivt til oss. La oss ta noen eksempler på dette. Hvis for eksempel en ung dame skal framstilles som en tomhjerna bimbo, så velger de en blond skuespiller med store pupper og pøser på med rosa ditt og datt, tyggegummi og gudene veit hva. Vi veit jo alle at det ikke finnes noen link mellom hårfarge og hjernekapasitet, eller mellom puppestørrelse og hjernekapasitet. En forkjærlighet for rosa og tyggegummi er heller ikke avgjørende. Likevel vil vi uten videre oppfatte denne karakteren som dum og gjerne litt lett på tråden. Dette veit filmskapere, og de bruker det bevisst. Derfor er det viktig at skuespillerne som spiller de ulike karakterene, ser riktige ut i forhold til hvordan vi forventer at de ulike karakterene skal se ut. Nerden skal ha briller og kviser og se litt rar ut. Cowboyhelten skal være høy og se tøff ut, og sosialarbeideren skal ha briller og se litt snill og bekymra ut.


Dette er den mest effektive måten å fortelle historier på. De utnytter historier vi allerede har inne i oss til å fortelle sin historie med minst mulig anstrengelser. Den som ser ut som en skurk, er en skurk. Noe anna må vi overbevises om.

Det samme gjelder for oppbyggingen av historien. Gutt møter jente. Det blir problemer. De forelsker seg. De løser problemene. De får hverandre. Denne historien har vi hørt, sett eller lest en million ganger. Vi kjenner den så godt. Derfor er det så enkelt å fortelle den til oss. Andre historier som vi ikke kjenner like godt, er mye vanskeligere å formidle.

Mer om rollebesetning i filmer
Her ser du hvor viktig det er at skuespillerne ser riktig ut i forhold til rollen de skal spille. Prøv å svare på spørsmålene.

Angeleyescleef-ok.jpg

ClintEastwood-ok.jpgtuco_noose-ok.jpg







Fra "Den gode, den onde og den grusomme."
Lee van Cleef som Angel Eyes, Eli Wallach som Tuco og Clint Eastwood som Blondy. Men hvem er god, hvem er ond og hvem er grusom?

legallyblondepubb-ok.jpg
Reese Witherspoon i "Legally Blonde." Hvem av disse er minst intelligent? Hvordan veit vi det?

yngve-freiholt-ok.jpg

highnoon-ok.jpgNevilleScared-ok.jpg











Robert Stoltenberg i "Borettslaget," Grace Kelly og Gary Cooper i "Sheriffen" og Matthew Lewis som Neville i en tidlig Harry Potter-film. Hvem av disse er tøff? Hvem er homo? Hvem er skolens mobbeoffer?


jsjbflodder-ok.jpg

flod203-ok.jpg

flod207ab-ok.jpg
Bilder fra den nederlandske tv-serien/filmene om familien Flodder. Hvem av mennene på det øverste bildet er sosialarbeider? Hvor mye alkohol drikker dama med sigaren? Hvem av menneskene på de to øverste bildene ville knabbe ei flaske fra et spedbarn når han går forbi barnevogna? Får han med det bleika håret låne 1000 spenn av deg? Hva vil de hyggelige unge mennene i det nederste bildet?

familieleader1aaok.jpg
Hva kan du si om seksualmoralen til den unge dama med bikkja, igjen fra en av filmene om familen Flodder?

emma_thompson3-ok.jpg

Emma Thompson og Maggie Smith i en av Harry Potter-filmene. Hvem av disse to heksene ville du stole på i en krisesituasjon? Beskriv karakterene deres ut fra bildet (ikke bruk det du veit fra filmene).