Filmsensur og aldersgrenser

I de første åra etter filmen ble oppfunnet fantes det ingen nasjonale regler for hva som var tillatt å vise på kino. Det var opp til hver enkelt lensmann å sette denne grensa. Dermed kunne det variere fra lensmannsdistrikt til lensmannsdistrikt hva som var tillatt.

I 1911 skrev en gruppe lærere fra Stavanger at de mente å kunne se en sammenheng mellom kinobesøk og skoleprestasjoner. De hevda at de ivrigste kinogjengerne var å finne blant de svakeste elevene. De konkluderte at ”hyppige kinobesøk virket sløvende paa aandsevnerne,” og at barna ble ustadige, hadde vanskelig for å konsentrere seg og ikke viste noen interesse for noe anna enn kinematografen.

Det hadde også kommet sterke reaksjoner på umoralske scener i filmene. I tillegg var mange bekymra for hva de flimrende kinobildene ville gjøre med synet.

I 1913 fikk Norge en kinolov som innførte filmsensur. Kinofilmer skulle forhåndskontrolleres og uheldige scener klippes vekk. Statens filmkontroll ble oppretta. Seinere fikk sensurorganet navnet Statens filmtilsyn. I 2005 ble Statens filmtilsyn lagt ned, og forhåndssensuren av kinofilmer opphørte. De gjenværende oppgavene ble overført til Medietilsynet.

Statens filmtilsyns viktigste oppgave var å sette aldersgrenser. Denne oppgaven har Medietilsynet tatt over i dag, og reglene er uendra. Filmer kan bli tillatt for alle, eller de kan få 7, 11, 15 eller 18-års grense. I følge med en voksen kan barn som er inntil 3 år yngre enn aldersgrensen, slippe inn. Dette unntaket gjelder likevel ikke for filmer med 18-års grense. 18-års grensen er absolutt.

Det er en tydelig utvikling å spore når vi ser på hva som har blitt sensurert opp gjennom åra. I tida rundt første verdenskrig var en dameankel eller en tekstplakat med et bannord nok til at sensuren slo til. Boka «Kinoens mørke, fjernsynet lys» siterer filmsensor Fernanda Nissen på hvorfor hun har klippet i en «badefilm»: «En ung, vakker kvinde fløi frem og tilbake paa stranden og op og ned i vandet. Men plutselig dukket to herrer med monocle op. De kikket meget interessert paa damen og gliste og lo. Det saa motbydelig ut. Herrerne blev imidlertid fjernet, den unge, vakre kvinde fik lov at bade i fred og ro og filmen kunde passere.» (dagbladet.no)

Legg merke til at denne scenen blir helt ødelagt av sensuren. Nå forteller scenen en helt annen historie enn den gjorde før sensuren. Vi kan jo tenke oss hva slags konse
OutWest1918.jpg
Buster Keaton (t. v.) i "Fatty som sheriff."
kvenser dette kan ha for den videre handlingen. La oss ta et eksempel. hvis en film handler om de problemene en person får etter å ha blitt utsatt for en voldshandling, så vil hele filmen være meningsløs hvis en klipper bort voldshandlingen.

La oss ta et eksempel. Komedien ”Fatty som sheriff” (Out West, med Buster Keaton og Roscoe ”Fatty” Arbuckle) ble totalforbudt i 1918. Følg lenken for å lese et kort handlingsreferat.

Det ble også klipt i en god del Chaplin-filmer, særlig filmer der han gjorde narr av politiet.

Generelt er det først og fremst nakenhet, sex og vold som har fått sensorene til å reise bust. Den svenske filmen ”Jag er nyfiken. Gul.” ble totalforbudt på grunn av naken-og sexscenene i 1967. Den japanske filmen ”Sansenes rike” ble også totalforbudt, i 1976. Den ble ikke tillatt vist i Norge før i 2001. Det må sies at sexscenene i ”Sansenes rike” gikk mye lenger enn Jag er nyfiken. Gul. Sansenes rike er seinere blitt vist på NRK i uklipt form.


nyfikengul250x298-ok.jpg
Fra "Jag er nyfiken. Gul."
Voldsscenene i ”Bonnie og Clyde” førte til at den ble totalforbudt i 1967, før den ble klipt og vist på kino iåret etter. Filmen har seinere blitt vist på NRK i uklipt form. Tendensen er altså at vi gradvis har godtatt mer og mer når det gjelder framstillinger av nakenhet, sex og vold. Spaghettiwesternfilmen ”Den gode, den onde og den grusomme” (1966) ble totalforbudt og ikke vist på norske kinoer før i 1982, da med 16 års
sansenes2-ok.jpg
Fra "Sansenes rike"
grense.


To andre emner som sensuren har vært opptatt av, kan nevnes her. Tidlig på 80-tallet ble det en større debatt om hvor grensen gikk når det gjelder det å vise stoffmisbruk på film. Diskusjonen oppsto i kjølvannet av en prisbelønt tysk film som heter. ”Å være ung er for jævlig” om den narkomane tyske tenåringen Christiane F. Særlig ble det reagert på scener som viser hvordan en bruker stoff. En var redd for at unge ville lære av det. Mer komisk er det å tenke på at Monty Pythons ”Life of Brian” var totalforbudt i Norge fordi den angivelig skulle være blasfemisk. Når den noe seinere kom på norske kinoer, var noe av dialogen ikke teksta. Dette er den siste gangen blasfemiparagrafen har vært i bruk i Norge.

bonnie-ok.jpg
Fra "Bonnie and Clyde"
Den viktigste forskjellen mellom Statens filmtilsyns oppgaver og Medietilsynets oppgaver er dette. Alle filmer som skulle settes opp på kino, måtte fram til 2005 innom Statens filmtilsyn for forhåndsgodkjenning. Hvis filmen inneholdt materiale som var forbudt etter norsk lov, ble filmen totalforbudt. Ellers ble det satt en aldersgrense, og filmen ble godkjent. En viktig detalj. Statens filmtilsyn klipte ikke i filmene i det hele tatt. Hvis importøren ønska å distribuere en film som hadde blitt totalforbudt, eller ønska ei lavere aldersgrense på en film, så kunne de spørre Statens filmtilsyn hva de måtte klippe vekk for å oppnå dette. Det var alltid importøren som klipte i filmene, ikke Statens filmtilsyn.


Nå er det ingen forhåndsgodkjenning av filmer i Norge. Det betyr ikke at alt er lov. Det finnes fremdeles ting som det er forbudt å vise. Forskjellen er at nå blir det ikke kontrollert på forhånd, men du kan bli straffa for det i ettertid. Slik er nå film på linje med andre medier. Alle kan importere en film og distribuere den til norske kinoer uten noen form for forhåndssensur. Det er bare ett lite problem. Filmen får automatisk 18-års grense. Importerer du en Teletubbies-film og setter den opp på kino, får den 18-års grense. Alle filmer som skal ha lavere aldersgrense på kino, må innom Medietilsynet. Da er det Medietilsynet som setter aldersgrense.

christiane-f-ok.jpg
"Å være ung er for jævlig" skapte debatt i Norge
På kjøpefilmmarkedet er det annerledes. Der er det importøren som setter aldersgrenser. Det hender at de setter høyere aldersgrense enn Medietilsynet gjorde da filmen gikk på kino. Noen ganger kan det være fordi de mener filmen ikke passer for så unge mennesker. I andre tilfelle kan det være at aldersgrensen brukes som et salgsargument. Hvis kjøperne, særlig unge gutter, trur at en film med 18-års grense er tøffere og mer spennende enn en film med 15-års grense, så kan jo filmselskapet sette 18-års grense på en film som de like gjerne kunne satt 15-års grense på.


Du finner
brian-ok.jpg
Til og med denne filmen har vært forbudt i Norge
en artikkel om filmsensur fra Dagbladet.no her.