Fjernsyn
En kort fjernsynshistorie.

Den første som lykkes med overføring av levende bilder, var den skotske oppfinneren John Logie Baird i 1925. Bairds elektromekaniske tv-system var likevel ikke det som fikk gjennomslag i tv-industrien, fordi oppløsningen var for dårlig. I stedet baserer seinere tv-teknologi seg på en elektronisk løsning som ble demonstrert av amerikaneren Philo Farnsworth i 1928.

De første prøvesendingene fant sted i New York i 1931. Senderen var plassert i Empire State Building, da verdens høyeste bygning. BBC starta sine sendinger i 1936. Reklamefinansiert tv-produksjon starta i 1954, i London.

De første prøvesendingene i Norge starta i 1954, mens de offisielle sendingene starta i 1960, etter en lang og hard debatt der skeptikere som Arnulf Øverland var bekymra for framtida til kulturlivet og skriftspråket.

Utbyggingen av kabelfjernsynsnettet starta samme år.

I likhet med radio hadde NRK monopol på fjernsynsoverføringer i Norge, og store deler av Norges befolkning kunne bare ta inn NRK. På store deler av Østlandet kunne mange ta inn svensk tv i tillegg.

Et høydepunkt i tv-historien fra denne perioden er direkteoverføringen av månelandingen i 1969.

I USA ble fargefjernsyn populært rundt midten av 60-tallet. På ny gikk bølgene høyt i den norske debatten. Til slutt ble det vedtatt å gjennomføre en treårig prøveperiode med fargesendinger fra 1/1 1972. Det må ha gått bra, for NRK starta regulære fargesendinger i 1975.

NRK-monopolet ble oppheva i 1988, og privateide kanaler ble formidla via kabel og satellitt. Både TVNorge og TV3 starta sine sendinger i 1988. I 1990 vedtok Stortinget å opprette en riksdekkende reklamefinansiert tv-kanal. TV2 starta sine sendinger i september 1992.

NRK2 starta sine sendinger i 1996.
Både NRK og TV2 har utvida sendetilbudet sitt med flere kanaler i de siste åra. Jeg tenker da på NRK3/NRK Super (2007), TV2 Zebra (2005), TV2 Filmkanalen (2006), TV2 Nyhetskanalen (2007) og TV2 Sport (2007).

Tv-bransjen er på mange måter i støpeskjea nå. Endringene er knytta til digitalisering av tv-mediet. For det første blir de gamle billedrør-tv-apparata erstatta av LCD-skjermer eller plasma-skjermer. For det andre kjøper de fleste større skjermer enn de gjorde før. Skjermformatet er også annerledes. Widescreenformatet 16:9 har erstatta eller er i ferd med å erstatte det tradisjonelle 4:3-formatet som standard for tv-overføringer. Videre skal det gamle analoge sendenettet stenges. I de første fylkene skjedde det i mars 2008. Innen utgangen av 2009 er det gamle sendenettet skrudd av i hele landet. Det blir erstatta av et digitalt bakkenett. Konsekvensen er at de som tok inn tv på en gammeldags antenne, må kjøpe seg en dekoder, og de får tilgang til flere kanaler. De som tar inn tv-signalene via parabol eller kabel, vil ikke merke noe til dette. Den siste endringen er innføringen av HDTV. Det er tv-sendinger med mye høyere oppløsning enn gammeldagse tv-sendinger. Det medfører at bildene blir skarpere, noe som er viktigere jo større skjermen er. Gammeldagse tv-apparater kan vise HD-sendinger, men skal du ha bedre bilde enn du får i dag, må du kjøpe et tv-apparat som kan vise bilder i HD-kvalitet. Bare noen få kanaler tilbys i dag i HD, og Riks-tv tilbyr ingen foreløpig. Likevel er det klart at det er dette som er framtida.

Hva anna vil vi se i framtida? Såkalt tv-on-demand er en mulighet. Det innebærer at du sjøl velger de programma du vil se fra en meny. Da kan du sjøl bestemme når du vil se dem. Tv-serier og filmer kan godt vises slik. Tv-kanalen kan legge ut alle episodene av en serie samtidig, så kan hver enkelt seer bestemme om de vil se en episode hver uke, en hver dag eller alle på ei helg. Dette fungerer naturligvis ikke med direktesendte arrangementer som fotballkamper. Her kan en bare utsette starttidspunktet, ikke framskynde det. Denne muligheten har mange allerede i dag gjennom harddiskbaserte opptakere. Med en slik kan en seer bestemme seg for å se en fotballkamp 15 minutter etter den begynte. Så tar harddiskopptakeren opp slutten av kampen mens han ser begynnelsen. Med en gammeldags VHS-spiller kunne en også ta opp programmer, men da måtte en vente til opptaket var slutt før en begynte å se på det. Denne utviklingen er et problem for reklamefinansierte tv-kanaler. Det åpner nemlig for at seerne kan spole forbi reklamepausene. Hvis jeg begynner å se på opptaket av en fotballkamp 20 minutter etter at kampen begynte, så kan jeg spole forbi pausen og alle reklamepausene. Hvis for mange seere gjør dette, får ikke tv-kanalen reklameinntektene sine. Mange reklamefinansierte tv-kanaler ser derfor etter andre inntektskilder. TV2 har for eksempel ikke garantert at de kommer til å være gratiskanal etter 2010. Tv-on-demand knyttes derfor ofte til ulike abonnementsordninger eller pay-per-view, der seerne betaler en mindre sum for hvert program de ønsker å se, men sjøl tv-kanaler som ikke tilbyr tv-on-demand, kan tvinges til å lete etter andre inntektsmuligheter hvis mange bruker harddiskopptakerne sine for å aktivt unngå reklamepausene.

Egenproduksjon, økonomi og eierforhold
Mens NRK produserer mye av stoffet sitt sjøl, kjøper TV2 det meste inn fra norske og utenlandske produksjonsselskaper. Hotell Cæsar produseres av et norsk produksjonsselskap, ikke av TV2 sjøl.

NRK sin tilknytning til staten har blitt løsere de siste tiåra. Opprinnelig var NRK en statlig forvaltningsbedrift, men i 1988 ble NRK omgjort til en stiftelse og i 1996 til et statlig aksjeselskap. NRK blir hovedsakelig finansiert av lisens. Det bør nevnes at lisensen ikke er en avgift for å se på NRK. Det er en avgift for å eie et tv. Til og med folk som bor på steder der det ikke finnes tv-dekning, må betale lisens hvis de kjøper et tv for å koble til en DVD-spiller.

TV2 er et aksjeselskap som henter inntektene sine fra reklame. Det er altså ikke programmene TV2 tjener penger på, det er reklamen. Programmene er en nødvendig utgift for at TV2 skal kunne skaffe de inntektene som reklamen gir. TV2 lever rett og slett av å fange vår oppmerksomhet og selge den videre til sine annonsører. Det er differansen mellom utgiftene de har på programmet og inntektene de får fra reklamen de lever av.

De viktigste eierne i TV2 etter at Schibsted solgte seg ut, er Egmont og A-pressen. A-pressen er også blant de tre største aviseierne i Norge (i likhet med Schibsted).

TV3 og TVNorge finansierer også sendingene sine med reklame.

På 90-tallet økte de summene som ble brukt til reklame i Norge. Det samme gjorde den andelen som gikk til tv. I en periode så det ut som reklameinntektene bare skulle øke og øke, men de siste 5 åra har denne veksten stoppa opp. Skal en tv-kanal øke reklameinntektene sine i dag, vil de måtte kapre markedsandeler fra andre.

Tendensen har også vært svakt synkende de siste par åra når det gjelder hvor mye vi ser tv, etter en lang periode med stabil økning. Særlig er det de unges internettbruk som fører til at denne utviklingen har snudd.

Seeroppslutning
Det er seeroppslutningen som styrer hvor reklameinntektene går, og dermed er det seeroppslutningen som bestemmer programutvalget. Senkveld er det programmet på TV2 som har høyest seertall. Store seertall er naturligvis viktig, men det er også viktig at programmet når den målgruppa som annonsøren ønsker. Tradisjonelt er unge og unge voksne de mest ettertrakta målgruppene. Det er først siste åra annonsørene har begynt å innse at eldre mennesker er mer pengesterke og ikke så sparsommelige som de var før, og at de heller ikke har fullt så fastlagte kjøpevaner som en antok. Derfor har annonsørene ofte vært mindre opptatt av å nå denne gruppa, noe som kan være i ferd med å endre seg.

For å sikre at annonsører og tv-kanaler har pålitelige seertall på de forskjellige programmene, har et representativt utvalg mennesker i Norge en registrator kobla til tv-apparatet. At utvalget er representativt, betyr at det er et slags gjennomsnitt av den norske befolkningen. Så og så mange prosent bor i Nord-Norge, så og så mange prosent er enslige og så videre. Denne registratoren fungerer slik at når disse menneskene ser på tv, må de taste inn hvem og hvor mange som ser på, så registrerer registratoren hvilken kanal de ser på og klokkeslett. Programvalget til disse menneskene avgjør hva annonsørene må betale for reklametida, og indirekte hvilke program tv-kanalene tilbyr. Utvalget er naturligvis såpass stort at det ikke får avgjørende betydning hvis en fersk bokseier bestemmer seg for å hjelpe til og ha på tven konstant en ukes tid. Det er ingen fare for at alle gjør noe sånt. De som finner det fristende, blir fort leie.

Hvor mye vi ser på tv, kan du sjekke på Mediebarometeret til Statistisk sentralbyrå.

Sjangre og programtyper
Når vi skal se på ulike fjernsynssjangre, er den første inndelingen vi gjør mellom fakta og fiksjon.

Fakta
Faktasjangeren omfatter aktualitetsprogrammer, dokumentarer, debatter og nyheter. Gjennom fjernsynet får vi inn nyheter og informasjon fra hele verden. Nyhetssendingene på tv har begrensa tid og må nøye seg med en overflatisk dekning av hver enkelt sak. En halvtimes Dagsrevysending inneholder informasjon som tilsvarer halvannen tabloidavisside.

Det er viktig å huske på at nyhetssendinger representerer et strengt redigert nyhetsbilde. Enhver nyhetsredaksjon må forholde seg til en enorm strøm av informasjon og nyheter og må vurdere hvilke saker som er viktigst eller mest interessant for publikum. Det vi ser på nyhetene, er altså en redigert virkelighet.

Fiksjon
I fiksjonssjangeren finner vi underholdningstilbudet på tv. Sjangeren omfatter ulike typer show, filmer, serier og føljetonger. Særlig serier og føljetonger er billige å produsere, og er derfor egna til å fylle store sendeflater med relativt små seertall på kommersielle kanaler. Reklamefinansierte tv-kanaler lever jo av differansen mellom det de tjener på reklamen og det de betaler for programmet. En dyr produksjon må ha mange seere for at det skal lønne seg for kanalen, mens en billigere produksjon kan gi et akseptabelt overskudd med færre seere. Aller billigst er det naturligvis å vise produksjoner som allerede har tjent inn produksjonskostnadene. Derfor viser kommersielle kanaler ofte eldre såpeserier som Dallas på ettermiddagstid. Disse seriene har gått flere runder på ulike tv-kanaler, og alle inntekter er nå rent overskudd. Det er rett og slett bedre for produsenten at de blir vist enda en gang for en billig penge enn at de ligger og støver ned på ei hylle.

Nyere filmer er noe av det dyreste som kan vises på tv, ved siden av dyre sportssendinger og store engangsproduksjoner. Den store ulempen med filmer sett fra et kommersielt tv-standpunkt er at det ikke er lov å avbryte filmen for å vise reklame på norsk tv. Dermed fyller filmen to timer med verdifull sendetid der en ikke har noen inntekter. Sportsarrangementer og show kan avbrytes for å vise reklame. TVNorge omgår denne begrensningen ved å legge inn en kort nyhetssending og værmelding i filmen. Da får de pressa inn tre reklamepauser. Disse reglene gjelder ikke for TV3. De sender fra England. Da er det engelske regler som regulerer dette.

Serier og føljetonger
Det er vanlig å skille mellom tv-serier og føljetonger. I en tv-serie har vi avslutta episoder. Typiske eksempler er kriminalserier av typen Columbo eller Wallander, der det skjer et mord i begynnelsen av episoden, episoden handler om oppklaringen av mordet, og morderen blir avslørt til slutt. Her har vi en hovedhandlingstråd som strekker seg over en episode. Det kan naturligvis være at det finnes andre handlingstråder som strekker seg over flere episoder, hvis detektiven har problemer i ekteskapet, skal skilles, eller er bekymra for dattera eller sønnen som eksperimenterer med dop. Typisk for disse handlingstrådene er likevel at de er sekundære i forhold til oppklaringen av drapet.

I en føljetong har vi ingen hovedhandling som blir avslutta i hver episode. Her strekker de viktigste handlingstrådene seg over lang tid. I tillegg går det alltid flere parallelle handlingstråder, fordi forskjellige seergrupper er opptatt av forskjellige ting. Før eller seinere må jo hver enkelt disse handlingstrådene avsluttes, sjøl om de holder på dem så lenge som overhodet mulig. Hvis noen for eksempel skal skilles, så er det tross alt grenser for hvor lenge det kan trekkes ut, men det skjer aldri at flere handlingstråder avsluttes samtidig (og at alle skal avsluttes samtidig er helt utenkelig). Før en slik handlingstråd avsluttes, sørger de for å starte en ny for å erstatte den. Føljetonger kalles ofte såpeopera. Navnet kommer fra amerikanske radioprogrammer innsikta mot et kvinnelig publikum som ble sendt på dagtid på 30-tallet. På den tida var jo mange kvinner hjemmeværende, så de var det mest aktuelle radiopublikumet. På grunn av det kvinnelige publikumet ble disse seriene sponsa av produsenter av rengjøringsmidler, derav navnet såpeopera. Fra 50-tallet er navnet blitt brukt på tilsvarende tv-serier.

Den første såpeoperaen som ble sendt på norsk tv, var Dynastiet, som NRK sendte i 1983 (men de hadde sendt såpeparodien Soap, eller Forviklingar, tidligere). Serien ble så populær at mange foreninger måtte skifte møtedag for å sikre frammøtet. Noen kritiserte også NRK for å sende så dårlige programmer.

Kulturimperialisme

En del mennesker er bekymra for at så store sendeflater på tv er satt av til amerikanske filmer og serier. På kino er også amerikanske filmer dominerende. De er bekymra for hva som skjer med vår egen kultur når den utsettes for såpass stort press utenfra.