Film bygger i prinsippet på to oppfinnelser (fotografi og projeksjon) og oppdagelsen av et fysisk fenomen som handler om hvordan øyet vårt oppfatter bilder, prinsippet om øyets treghet.

Fotografiet er en metode å fange et bilde på, projeksjon er en metode å vise bildet til en større gruppe mennesker, og prinsippet om øyets treghet er det som gjør at vi oppfatter en serie bilder med minimale forskjeller som en sammenhengende bevegelse, og ikke som en serie av enkeltstående bilder.

DEL 1 FOTOGRAFIET
camera-obscura.jpg
Camera Obscura
Fotografiets historie strekker seg tilbake til ca år 500 før Kristi fødsel, da fenomenet som seinere ble kalt Camera Obscura, først ble beskrevet av en kineser. (Andre kilder gir æren til en araber rundt år 1000 etter Kristus). Hvis du setter ei lystett boks i et lyst rom (eller ute i dagslys, for den del) og lager et lite hull i ene endeveggen på den boksa, så vil du på motsatt endevegg, inne i boksa, se en refleksjon av det som er utafor boksa, opp ned.

Camera Obscura ble på 1500-tallet forbedret med en linse og på 1600-tallet med et speil som snudde bildet riktig vei. Camera Lucida fra 1806 er en videreføring der du kan få projisert bildet på et ark utafor boksa. Dermed kan du se på refleksjonen mens du sitter i et lyst rom.

Den eneste forskjellen på et moderne fotoapparat og et Camera Obscura, er at et fotoapparat kan lage et avtrykk av bildet, ved hjelp av kjemikalier som reagerer forskjellig på lys.

Det første fotografiet ble tatt i 1827 av en mann som heter Niépce. Lukkerhastigheten var på 8 timer, og han brukte ei fotografisk plate dekt av asfalt. Prosessen ble videreutvikla av Louis Daguerre, og bilder fra denne tida blir ofte kalt daguerrotypi. Han brukte også plater, og lukkerhastigheten var på rundt en halv time, og det er derfor folk ser litt stive ut i blikket på så gamle bilder. Den fleksible fotografiske filmen ble oppfunnet av George Eastman i 1889.

DEL 2 PROJEKSJON
latwerna-magica.jpg Den første forløperen til projeksjonsteknikken er det såkalte skyggeteateret (shadow play), som vi ikke går inn på. I 1420 ble den magiske lanternen (Laterna Magica) oppfunnet, men den ble ikke skikkelig populær før på 1600-tallet. Den er forløperen til den moderne lysbildeframviseren. Lyset kommer fra en åpen flamme inne i boksen, derfor måtte den ha en slags skorstein. Så ble bildene projisert på veggen eller et lerret gjennom linsa. Oppfinnelsen av elektrisitet og elektrisk lys var naturligvis også viktige framskritt i denne sammenheng.

DEL 3 ØYETS TREGHET
Etter at en gjenstand som vi har sett på, er borte, henger det igjen et slags etterbilde på netthinna vår i ca. 1/20 sekund. Dette blir kalt øyets treghet og er en viktig forutsetning for at det skal være mulig å vise såkalte levende bilder. Hvis vi tar en brennende fakkel og svinger den rundt, vil vi oppfatte det som en sammenhengende sirkel av lys. Årsaken er, naturligvis, øyets treghet, eller med andre ord dette etterbildet som henger igjen på netthinna. Denne effekten ble oppdaga (noen sier gjenoppdaga) rundt 1750.
Denne oppdagelsen ble brukt i en lang rekke optiske leketøy, særlig på 1800-tallet.

thaumatropen.jpg
Thaumatrop
Thaumatropen
, oppfunnet i 1825 av John Ayrton Paris, er ei skive med to forskjellige bilder, ett på hver side. Hvis du snurrer skiva raskt nok, vil dette framstå som ett bilde, ikke som to forskjellige bilder i sekvens.

Thaumatropen smelter sammen to vidt forskjellige bilder til ett bilde, men innebærer ikke noen form for bevegelse, og kan derfor ikke regnes som levende bilder.

phena.jpg
Phenakistoskop
I 1832 fant Joseph Plateau opp phenakistoskopet, som er ei skive med bilder på baksida og spalter langs kanten.

Hvis du står foran et speil og holder phenakistoskopet slik at siden med bildene på vender mot speilet, snurrer den rundt og ser på speilbildet av bildene gjennom spaltene langs kanten, får du en illusjon av bevegelse, det vil si de første levende bildene. Det er viktig at du ser gjennom spaltene, ellers fungerer det ikke. Da ser du bare noe som snurrer. Spaltene gjør at du i rask rekkefølge ser et bilde, så ingenting, så et nytt bilde som er litt forskjellig fra det forrige, så ingenting, så et nytt bilde og så videre. Slik bidrar spaltene til at vi ser en serie bilder der hvert enkelt bilde ”står stille” i det øyeblikket vi ser det.

Her blir prinsippet om øyets treghet kombinert med prinsippet om minimale forskjeller mellom bildene. Hvis du vil at en serie bilder skal framstå som en sekvens med bevegelse, må ikke forskjellen mellom de bildene som følger etter hverandre, være for stor.

zoetropen.jpg
Zoetrop
I 1834 kom en videreutvikling av phenakistoskopet som heter zoetropen, oppfunnet av William George Horner, der du har en ring med bilder inne i en sylinder. Denne sylinderen har spalter rundt hele. Hvis du ser på bildene gjennom spaltene, får du en illusjon av bevegelse. Kikker du over kanten, ser du bare noe uklart. Spaltene bidrar til å fryse hvert enkelt bilde for oss lenge nok til at vi oppfatter det, og bevegelsen kombinert med øyets treghet gjør at vi oppfatter billedserien som en sammenhengende bevegelse.

praxino.jpg
Praxinoskop
I 1877 kom en videreutvikling av zoetropen som ble kalt praxinoskopet, oppfunnet av Charles (i noen bøker heter han Émile) Reynaud. Bildene langs innsida av sylinderen ser du i speilene i midten, og funksjonen til spaltene blir tatt over av vinkelen mellom speilene. Denne oppfinnelsen ble seinere kombinert med en slags magisk lanterne, og da ble det mulig å projisere bildene.

Også andre oppfinnelser, som flippboka, utnytta prinsippet om øyets treghet til å gi en illusjon av bevegelse. Like etter brødrene Lumière viste den første virkelige filmen, lanserte de noe de kalte en kinora, en slags maskin til å bla gjennom ganske store flippbøker.

edison.jpg
Eadweard Muybridges bilder av en gallopperende hest
Nevnes må også Eadweard Muybridge, som i 1878 rigget opp 30 kameraer på rekke med snubletråder brukt som utløsere for å avgjøre et veddemål om hvorvidt en travende hest på noe tidspunkt har alle fire beina i lufta samtidig. Han arbeidet mye med å fotografere objekter i bevegelse ved hjelp av oppsett med flere kameraer.

Thomas Alva Edison og William Dicksons konstruerte en Kinetograf (et filmkamera) og Kinetoskop (en filmframviser basert på kikkhullsprinsippet, dvs. uten noen form for projeksjon) som ble vist for publikum første gang i 1893.

I 1895 viste brødrene Louis og Auguste Lumière de første levende bildene i Paris, men tyskeren Max Skladanowsky (og broren Emil, kildene er uenige) var omtrent like tidlig ute. Året etter viste Skladanowsky sin forestilling i Kristiania.

Hvis du ser på de første filmkameraene, så har de en roterende skive med flere hull i foran linsa. Skiva og hullene har samme effekt som spaltene i zoetropen, dvs. skiva sperrer for lysstrålen i når filmen blir dradd fram fra et bilde til det neste, og hullene åpner for lysstrålen når bildet er i riktig posisjon. Slik fryses bildet lenge nok til at vi oppfatter det, mens øyets treghet sørger for at dette bildet henger igjen på netthinna lenge nok til at vi ikke oppdager at det i et kort øyeblikk ikke finnes noe bilde. Vises bildene hurtig nok, oppfatter vi denne billedserien som en sammenhengende bevegelse, ikke som en rekke enkeltstående bilder.

Noen av de første filmene ble tatt opp og vist med 16 bilder pr. sekund. Da blir bildene oppfattet som flimrende, og bevegelsene som hakkete, fordi det blir for få bilder pr. sekund i forhold til at hvert enkelt bilde henger igjen ca. 1/20 sekund.

Moderne filmkameraer tar opp og viser med 24 bilder pr. sekund og videokameraer 25 bilder pr. sekund. Det er nok til at vi oppfatter alle bevegelser som jevne og harmoniske.

Slik bruker film fotografiet (og den fleksible filmen), projeksjonsteknikken og prinsippet om øyets treghet (kombinert med kunnskapen om hvor mye bevegelse en kan ha mellom to bilder for at bevegelsen skal framstå som naturlig) for å skape en illusjon av levende bilder.

Torgeir Brandal 2004